Hver gang jeg skal til psykologen eller jeg ventet på telefonsamtalen så er jeg alltid kjempe nervøs og blir uvel. Det har krevd ganske mye å klare og snakke om min problemer. Jeg har alltid holdt det for meg selv fordi jeg aldri har blitt trodd. Det er jo ikke sånn at jeg forventer at psykologen skal le meg oppi fjeset. Faktisk er psykologen min utrolig snill og jeg føler meg ganske avslappet når jeg er der. Nå har jeg bare vært der en gang, men det gikk jo egentlig helt greit. Innerst inne så vet jeg jo at det ikke er noe å være redd for, men det er likevel mye angst som ikke helt klarer å forsvinne. Det er en lang tur med buss og jeg må jo også gå et stykke men disse tingene burde egentlig ikke være et problem. Jeg prøver å tenke positivt og sier til meg selv at alt skal gå fint. Så hvorfor sitter jeg da våken til langt på natt og ikke får sove? Dette er så frustrerende. Jeg hadde virkelig trengt masse søvn før en sånn tur, men jeg får vel bare håpe at dette holder og at jeg kan gå å legge meg når jeg kommer hjem igjen.
Det verste er egentlig ikke å faktisk dra dit eller være der, men reisen hjem igjen. Når jeg er så sliten at jeg så vidt klarer å holde øynene oppe. Jeg har ikke lyst til å sovne på bussen og ende opp i Oslo. Da er jeg ganske sikker på at jeg hadde endt opp med et panikkanfall. Alene i Oslo med et panikkanfall høres ikke akkurat fristende ut, så jeg er derfor nødt til å prøve og holde meg våken. Det betyr å gjespe igjennom hele turen og nesten bruke tannpirkere for å holde øynene åpne.
For problemet med å dele så mye av sine egne problemer er at jeg bruker opp all min energi for å gå inn i en rolle der jeg snakker om mine problemer, men det føles ut som det ikke er meg det er snakk om. Det går litt på autopilot.
Jeg har lyst til å bli frisk og det betyr at jeg må fortelle om hva som feiler meg, hva som gjør det verre og lettere. Det er så mye å gå igjennom og jeg vet ærlig talt ikke om jeg kommer til å komme i mål med alt sammen. Jeg er redd jeg ikke får den hjelpen jeg behøver før jeg må til dette komunegreiene. Alt dette og mer sliter meg helt ut. I går kveld var jeg ganske langt nede fordi jeg har begrenset tid der. Jeg jobber så utrolig hardt med meg selv for å prøve og være klar til å bytte en ny person å stole på. Det er ikke slik det burde være, men det er slik min situasjon har blitt.
DPS har hjulpet masse, men det er bare så kjedelig at jeg ikke kan fortsette der helt til jeg er frisk. At dem har en begrenset periode på å få folk friske gir virkelig ikke noe mening for meg. Det er vel kanskje ikke meningen at jeg skal forstå det systemet heller. Jeg syns bare det er urettferdig at man skal måtte begynne helt fra starten når man har kommet så langt. Når det kommer til akkurat dette så er det ingenting jeg kan gjøre så jeg spiller bare med og håper at når denne delen av behandlingen (eller hva man skal kalle det) er ferdig så vil jeg ikke falle helt tilbake og måtte ta alle de tunge psykiske løftene igjen. Så ja, det er nok grunnen til at jeg gruer meg. Det er en påminnelse om at det snart er over og noe helt nytt vil begynne. Det skremmer livet av meg, men jeg vet jeg må gjøre det. Ingen sa det var enkelt å bli frisk psykisk, men ingen sa heller at man ble en kasteball i det idiotiske systemet i Norge heller.