Med 2 timer søvn i natt så gikk jeg å la meg igjen når samboeren min skulle på jobb. Da fikk jeg hvertfall hvilt ut nok til det jeg skulle i dag. For i morgen er det begravelsen til faren til samboeren min og jeg lovet å bake marsipankake. Vi har fått kjøpt inn boks til å frakte kaka i og snart har jeg alt jeg trenger til kaka.
Selvom jeg er sliten og gjerne skulle sovet hele dagen så er dette noe jeg virkelig har lyst til å gjøre for dem. Så da var det bare å stå opp og begynne på kaka. Jeg har stått med en elektrisk håndvisp og pisket eggedosis til hånden min ikke orket mer. Så vendte jeg inn mel og bakepulver forsiktig sånn at mest mulig av luften holdt seg inni røra. Kaka ble til slutt satt i ovnen og kom ut ganske bra. Jeg er hvertfall veldig fornøyd med resultatet.
Da er det bare å vente til bunnen er avkjølt og så er det bare å fylle, trekke marsipan og pynte. Jeg tror dette blir bra. Frem til den er avkjølt så skal jeg slappe av. For i morgen er det en tung dag for oss begge. Begravelsen til faren hans er på samme dag som Jennie forsvant og forlot oss (for 2 måneder siden). Det blir tungt, vanskelig og fylt med sorg.
Og så blir det pølsefest og kaker. Forhåpentligvis blir det en fin dag selvom det er utrolig trist å ta farvel med nære familiemedlemmer. Det blir en dag for sorg, men også en dag for mimring. En dag der folk samles for å ta et siste farvel og komme sammen for en prat. Det syns jeg er en veldig fin avslutning på en begravelse. Når alle samles og snakker om alt dem har opplevd med vedkommende. Man får høre nye historier og ser hvor mye kjærlighet og omtanke vedkommende har gitt andre. At denne personen har gjort noe for andre som han/hun blir husket for. Det er jo bare vakkert. Vi har mistet noen flotte mennesker, men minnene vil alltid være der og det er det som er så flott. Jeg har alltid likt det å kunne ta bilder og bevare minnene på den måten. Hukommelsen min er ikke helt på topp så når jeg blar igjennom bildene jeg har fremkalt opp igjennom så kommer minnene til meg og jeg husker ting som har blitt sagt eller gjort. Jeg husker smilet, latteren og humoren til vedkommende. Så dukker plutselig andre minner opp som ikke er blitt tatt bilde av. Sånn sitter jeg når jeg ser på gamle bilder og det setter et stort smil på meg hvertfall.
I går satt jeg å sendte og fikk bilder av moren til Jennie, min svigerinne. Jeg smilte så bredt at samboeren min ble fylt av glede også. Alle de flotte minnene bare kom mor meg som en diger bølge. Alle de nydelige øyeblikkene jeg har fått oppleve sammen med tantebarna mine. De øyeblikkene betyr alt for meg og de er godt bevart i hjertet mitt. Disse bildene har jeg bestemt at jeg ikke skal bruke på bloggen, men jeg har allerede fremkalt dem på nettet. Eneste jeg trenger nå er et stort album jeg kan sette dem inn i. Planen var jo å begynne snart, men med alle disse andre utgiftene og mye kollektiv transport så har det ikke vært noe penger igjen til album, men bildene går jo ikke noe sted. Kanskje jeg kan få skaffet et album denne eller neste måned. Men det som er førsteprioritet nå er psykolog. Så får alt annet komme etter det.