Da kan jeg igjen slappe av etter å ha brettet sammen klærne på klesstativet og lagd ferdig crispy chicken til tacoen i dag. Så fikk jeg en veldig koselig screenshot av samboeren min. Han hadde vært inne på blogg.no og sett på topp lista. Der stod bloggen min på plass 67. Jeg er helt uten ord. Allikevel har jeg alltid noen ord på lager. Først og fremst vil jeg si tusen takk til alle som følger med på bloggen min og tar seg tid til å titte innom. At det er så mange innom her er helt uvirkelig for meg. Jeg setter så klart utrolig stor pris på det og blir veldig glad for hver eneste en som tar seg en tur inn. Faktisk blir jeg veldig rørt at folk har tatt seg tid til å klikke seg inn her hos meg.
Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å være blant topp 100. Bloggen min har heller ikke handlet om å bli en kjent influencer. Dette har egentlig kun handlet om å dele min historie i håp om at andre kan få et innblikk i hvordan det er å være psykisk syk og ha en usynlig sykdom. Det har vært et sted der jeg kan skrive ned mine tanker, drømmer, håp, sorger og gleder. Dette har alltid vært kun fordi jeg syns det er fint å ha en plass å skrive ned ting. I tillegg har det vært en plass der jeg har delt mange av naturbildene mine som jeg ikke kunne dele noen annen plass. Jeg tenkte at kanskje det var noen der ute som ikke kom seg ut i naturen, som kunne hatt nytte av min blogg. Eller kanskje det var noen der ute med samme interesse for naturen som meg.
Jeg kommer så klart til å fortsette å være meg selv og skrive om nøyaktig det samme som jeg har gjort til nå. Jeg er her for å dele alt i mitt liv og et tall på topplista kan ikke endre på det. Bloggen min har nådd så langt fordi jeg har den bloggen jeg har. Nei, faktisk har jeg ikke peiling på hvordan jeg havna på plass 67 i dag. Det er så langt fra min virkelighet som det går an. Jeg er jo bare… Meg, men det er vel sånn alle tenker. ” hvorfor min blogg? Hva gjør den bra nok for topplista?” Jeg har virkelig ikke et godt svar, men jeg er så utrolig takknemlig for det fordi det har hele tiden vært så viktig for meg å spre ordet. Ikke bare om mine problemer, men så mye mer. Min hjertesak er kampen mot mobbing. Det er noe jeg har skrivd mye om og kommer til å skrive om i fremtiden også. Jeg bruker også min stemme til å spre ordet videre fra brodern og han sin familie som har deres hjertesak, kampen mot selvmord og selvskading.
At jeg er så heldig å kunne spre så viktige budskap og hva jeg har opplevd selv er noe jeg ikke tar forgitt. Det betyr enormt mye for meg å kunne ha denne bloggen og føle at jeg har en stemme. Så når jeg ser tallene på topplista så finner jeg virkelig ikke ord på hvor takknemlig og glad jeg er akkurat nå. Så tusen takk til alle dere fantastiske mennesker der ute. Dere er helt fantastiske.
Uansett hva som skjer, om jeg rykker ned på topplista eller forsvinner helt så vil jeg uansett huske denne dagen. Det er faktisk mennesker der ute som leser min blogg og det betyr mye. Jeg har jo aldri brydd meg om topplista. Allikevel er det jo viktig for meg at jeg når ut til folk med bloggen min. Så på en måte betyr dette tallet på topplista alt for meg, men samtidig er det bare et tall. Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Uansett hva som skjer videre så vil jeg ha den samme bloggen. Jeg vil skrive om min vei til en bedre psyke, tips, feil osv. Jeg vil skrive om fibromyalgi. Selvfølgelig vil det komme veldig seriøse innlegg om mobbing, selvskading og selvmord. I tillegg vil jeg komme med noen mattips/oppskrifter, outfitsbilder, sminke, interiør osv. For denne bloggen skal gjenspeile meg og jeg er så mye mer enn psykisk lidelse og vondt i kroppen/utmattelse. Også kommer jeg alltid til å ha utfyllende innlegg. Så hvis jeg en dag ikke klarer å skrive et bra innlegg så kommer jeg heller til å la være å skrive. Andre ganger har jeg mye på hjertet og kan blogge flere ganger om dagen. Det var sånn jeg startet bloggen og sånn kommer jeg alltid til å ha den. Helt til blogging ikke er gøy lengre, men nå har jeg holdt på ganske lenge og jeg liker det mer og mer. Så det blir nok noen år til, ja!
