Dagene går som de går. Jeg gjør så godt jeg kan for å ikke bruke for mye energi disse tunge dagene, men jeg har i det minste fått gjort noen ting. Som å brette klær fra tørkestativet. Det krever et par pauser, men til slutt har jeg faktisk klart noe i løpet av dagen. Med slike små steg så kan jeg i det minste holde hodet i sjakk. For det krever en god del bare å komme opp av sofaen, men jeg klarer det. Dessverre er det ikke like lett å skrive med folk og holde kontakten nå. Forhåpentligvis vil folk forstå at jeg trenger litt tid på å komme meg tilbake til meg selv og få nok energi til andre. Jeg har jo så vidt energi til å ha en samtale med samboeren min. Mesteparten av tiden bruker jeg på å sove eller se på tv for å distrahere meg og få dagene til å gå fortere.
Jeg har fått flere tips og råd til hva jeg burde gjøre, men helt ærlig gjør jeg alt i min makt til å få de beste dagene som er mulig i min situasjon. En telefon f.eks vil ikke hjelpe på det jeg sliter med. Nå har jeg hjelp fra kommunen der jeg snakker med en om hvordan jeg har det og det er all den hjelpen jeg trenger fra noen akkurat nå. Det jeg virkelig trenger er å ta det rolig til det verste er over.
Når jeg deler hvordan jeg har det så er det ikke for å få tips fordi det klarer han jeg snakker med å komme med om jeg trenger det. Helt ærlig klarer jeg meg, det gjør jeg alltid. Nå får jeg den hjelpen jeg trenger fremover. Dette jeg deler er kun for å fortelle min historie og hvordan man kan føle seg når man sliter psykisk og lever med en dyp sorg i hjertet. Dette er ikke noe en telefon nå i julen kan fikse. Det kommer til å ta tid og mye jobb, men det er noe jeg må gjøre alene. Jeg syns det er veldig fint å se at dere bryr dere, men jeg vil bare si at de tipsene og rådene trenger jeg ikke når det kommer til min psykiske helse. For jeg kjenner min grense og jeg kommer til å ta kontakt med profesjonelle om jeg trenger det, men det er faktisk nok med de samtalene jeg har og jeg har full kontroll. Man kan ha det tungt og vanskelig uten å trenge mer hjelp. Så tusen takk for at dere bryr dere, men nei takk.
Jeg har levd med depresjon og FM så lenge at det å være utslitt har blitt min hverdag. Derfor vet jeg hva jeg skal gjøre når jeg får slike uutholdelige perioder. Selvom sorg ikke er det samme så er det allikevel den utmattelsen. Det hjelper også å ha samboeren min her. Han gir meg tid til å slappe av og er der for meg når dagene blir tøffe. Mer enn det trenger jeg ikke. Så når jeg sier at jeg ikke trenger noe mer hjelp så er det fordi jeg har all den hjelpen jeg trenger akkurat her.
Og med det går jeg å legger meg.
Følg bloggen på facebook HER
Skjønner at jeg kanskje tråkket over din grense med kommentaren min i går(?) – det var overhodet ikke meningen. Jeg prøver å være en litt mer synlig leser som kommenterer litt, men skjønner at det kanskje virket litt mot sin hensikt. Det var aldri intensjonen <3
Det går fint altså. Ville bare fortelle det på bloggen fordi det er flere, ikke bare deg. Det er snilt, men den hjelpen jeg får er nok. <3 setter pris på at folk prøver å hjelpe. Er jo fint at vi støtter og hjelper så godt vi kan, men når man allerede får hjelp og ikke ber om mer hjelp så føler jeg at det ikke er nødvendig. Fint å se at du kommenterer da. 🙂 men som sagt, jeg vet best hva jeg trenger og ikke.