Da var det en ny dag. Jeg har nettopp våkna så kroppen er ikke helt fornøyd, men det pleier å bli bedre etterhvert. Det er så rart! Når jeg våkner og reiser meg opp av senga så er kroppen så utrolig tung og utmattet, men så går det en time eller to også føler jeg meg mye bedre. Som regel er det jo døgn som gjør at kroppen føler seg bra, men ikke denne kroppen. Det er så mye rart som feiler denne kroppen så jeg har egentlig blitt så tålmodig at det skulle ikke vært lov, men uten tålmodighet så tror jeg man hadde blitt gal for lenge siden. All den ventetiden for å føle seg bedre eller bare vente på at smertene roer seg når man ligger helt stille. Ja, også når man venter på å få sove. Det er MYE venting og det er ikke så mye jeg kan få gjort med det annet enn å vente.
Det var litt om fibromyalgi. I dag tenkte jeg at det skal være en ganske rolig dag. Jeg får se hvordan formen min er litt senere i dag, men akkurat nå er jeg så utslitt at jeg vil sove. Problemet er bare det at søvn er grunnen til at jeg er så sliten (som regel). Det frister å sove mer, men jeg vet at det ikke hjelper. Fordi når man har fibromyalgi så føler man seg ofte ganske utslitt etter å ha sovet. Det føles ut som man ikke har sovet på veldig mange dager. Sånn er det bare og jeg har egentlig blitt vant til det, men det er jo så klart like kjipt hver dag jeg våkner opp sånn.
Grunnen til at jeg har slitt med frokost er jo nettopp fordi jeg alltid føler meg så utslitt om morgenen. I tillegg er det ingenting som frister. Allikevel prøver jeg å spise frokost hver dag. Jeg har desverre ikke klart det hver eneste dag, men jeg har faktisk klart meg ganske bra. Det er vel 2 frokoster jeg har gått glipp av siden jeg begynte å spise frokost og ta tablettene. Så det er jeg veldig fornøyd med at jeg har klart. Som regel tar det jo et par timer fra jeg står opp og til jeg orker å lage meg frokost, men da har jeg hvertfall fått i meg noe mat før kl. 12:00. Da er jeg fornøyd.
Jeg pleier alltid å ta litt av dagen om gangen. Jeg våkner og tenker at jeg skal hvile til jeg orker å lage frokost. Når jeg har lagd frokost og spist den så tenker jeg at jeg skal hvile. Om kroppen føles bedre så kan jeg jo gjøre litt husarbeid. Hvis ikke blir jeg liggende og samle krefter. Det er som om jeg må lades opp hver gang jeg skal gjøre noe. Hvis jeg må ofte på do så vil aldri kroppen klare å fylle på med nok energi til å fungere den dagen. Nå som det er kaldere ute og mye mer dårlig vær så begynner også kroppen å bli dårligere. Hvordan jeg vil fungere fremover vet jeg ikke, men jeg gjør hvertfall det beste ut av dagene. Mer kan man ikke gjøre. Så det blir mange ekstra timer, liggende i senga og glo i taket.
Det er mye negativt som rammer meg, men det viktigste jeg kan gjøre er å tenke positivt. Hvis jeg klarer å holde humøret oppe så slipper jeg å falle tilbake til depresjon og mørket. Så det er faktisk min største oppgave i månedene fremover, alltid tenke positivt. Jeg er nødt til å finne det lille lyset i enden av tunnelen og holde fast i det hver eneste dag. For uten det lille lyset vil jeg gå tilbake til depresjon og med alt annet som har skjedd i år så vil jeg virkelig ikke det. I år skal jeg derfor kjempe så hardt jeg bare kan for å ikke bli like deprimert som jeg var forrige vinter. Jeg har kommet langt og derfor håper jeg at jeg også vil være sterkere i vinter. Tiden får vise hvor langt jeg egentlig har kommet.
Følg gjerne bloggen på facebook HER
