Hjelp dem som trenger det

Uansett hvor mye jeg sover så føler jeg meg ikke noe bedre. Nå begynner det å bli slitsomt å sove, men det er jo alt jeg orker. Beina mine klarer ikke engang å holde meg oppe. Allikevel vet jeg at jeg må ta en liten tur ut i dag.

Jeg hater disse periodene mest. Dagene hvor jeg ikke klarer å gjøre husarbeid eller gå turer. Dagene hvor jeg bare sover eller stirrer ut i luften og lar tiden gå fra meg. Den tiden man har her er dyrebar og jeg må ligge mye av tiden. Det er ikke rettferdig. Ikke bare for meg, men for alle de som sliter der ute. Når kroppen er alt for tung og smertene gjør én gal. Når man ikke har energi til å fortsette, men allikevel kjemper hver eneste dag fordi man ikke vil gi opp håpet om en bedre hverdag.

Det er urettferdig at noen av oss må slite med kroppen og/eller hodet. Det verste av alt er at man ikke blir trodd. “Du er bare lat og gidder ingenting” er det mange som sier til meg. De skulle bare vist hvilken kamp vi må ha med oss selv hver eneste dag vi skal ut av senga, hver gang vi prøver å gjøre husarbeid eller gå en tur. Det ligger så mye der som andre ikke kan se.

Jeg engasjerer meg i saker som er viktige. For meg betyr menneskers følelser og at de blir hørt og trodd mye mer enn klima og politikk. Respekt, forståelse og hjelp til mennesker med ME, ADHD, fibromyalgi, angst, depresjon osv. betyr så mye mer for meg enn hvilke saker som blir tatt opp i regjeringen. Jeg kan bry meg om klima og jeg gjør mitt for at planeten ikke skal bli ødelagt, men det er ikke det som står høyest på lista. Det er ikke hva jeg vil bruke stemmen min til. Nei, det er så mye annet som betyr mer.

Mobbing, voldtekt, spiseforstyrrelser, hjemløse… har du noen gang tenkt på om det finnes hjelp for disse menneskene? Tror du dem vil få et bra liv etter å ha gått igjennom noe så vondt? Man føler at man mister kontrollen, motet, viljen til å leve og det virker som at det ikke er noen der ute som bryr seg. ” Hvorfor er det mitt problem?” Har jeg faktisk hørt folk si. Det er alles “problem” av den enkle grunnen at vi er her for å hjelpe hverandre og løfte hverandre opp. Allikevel finnes det så lite hjelp der ute så mennesker er nødt til å klare seg selv. Fordi folk mener at det er ikke dems problem om andre mennesker sliter, men hvis dem sliter selv så ville dem nok sett på det annerledes. Det er alt for mye egoisme blant menneskeheten og det er utrolig trist å se. Det skal så lite til for at mennesker skal føle seg trygge, glade og sett.

Kjenner du noen som sliter så er det ikke verre enn at du spørr om du kan gjøre noe for dem eller om dem trenger en å prate med. Sånn sett er jeg veldig heldig. Jeg har ei helt fantastisk venninne som virkelig har vært der for meg så lenge vi har kjent hverandre. Jeg kan snakke med henne om alt. Ja, hun hjalp meg til og med å få unna oppvasken her en gang. Slike flotte mennesker skal man lete lenge etter. Dem som ser at du trenger hjelp og vet nøyaktig hvordan de skal få deg i bedre humør og hvordan de kan hjelpe. Jeg er evig takknemlig for å ha henne i livet mitt. Hun forstår meg bedre enn noen andre.

Så burde det jo vært mye mer hjelp å få for alle som sliter og for de det går utover hverdagen til. Enten så er det begrenset eller ingen hjelp å få. Bare se på psykologtimer mine. Jeg fikk 10 ganger og så må jeg få hjelp fra kommunen videre. Når man sliter psykisk så er ikke det bra å måtte bytte den personen man skal stole på. Jeg føler at man blir en kasteball og det tåler ikke psyken min. Psykologen snakker om grupper og aktiviteter når det ikke er det jeg trenger. For å være helt ærlig så var ikke dette psykologopplegget på DPS slik jeg hadde håpet. Jeg håpet at jeg skulle få mer hjelp og støtte enn jeg har fått til nå. Det virker nesten som at man begynner å få dårlig tid og man skal igjennom så mye forskjellig så man må skyndte seg. Det blir for dumt! Så sitter her og lurer på om det egentlig finnes noe bedre å gå til som faktisk kan hjelpe meg i mitt tempo. Og sånn skal det ikke være! Hjelpen er alt for dårlig.

Sånn det er nå så føles det som om mine problemer ikke betyr noe. Jeg er bare enda en pasient som skal slenges videre, ut i verden. Det er ikke sånn det fungerer. Andre har fått god hjelp og blitt friske etter å ha gått til psykolog, men DPS har ikke vært noe jeg kan anbefale videre. Og på onsdag skal jeg dra dit og møte denne psykologen for første gang. Jeg gruer meg helt sinnsykt og vet helt ærlig ikke om dette har noe hensikt. Jeg har jo hatt en del samtaler nå og jeg føler ikke at det kommer noe vei. Bare snakk om å få hjelp av kommunen, at hjelpen der er begrenset osv. Jeg trodde dette skulle bli annerledes. Så ja, jeg har mistet litt troen på denne psykologen. Får håpe jeg tar feil. Alt jeg ønsker er å bli frisk. Det jeg ikke forstår er hvordan jeg liksom skal klare det når alt bare er rot.

Når jeg føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger så mister jeg styrken inni meg. Det er jeg ikke alene om. Derfor betyr det så utrolig mye å ha noen rundt seg som kan hjelpe i slike situasjoner. Så hvis du kjenner noen som sliter så ta en telefon, kom på besøk, skriv en melding. Vis at du er der. Vis at du kan være støtten de trenger. For med et så dårlig hjelpesystem som vi har i Norge så må vi være der for hverandre.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg