Jeg, som mange andre var jo på Tinder for å finne meg en kjæreste. Jeg kan jo ikke si at jeg har funnet det enda, men vi finner ut av det og tar tiden til hjelp. Det har kun vært en date og man kjenner jo ingen etter første date. Det krever jo mye tålmodighet om man skal finne drømmemannen i livet (vis det i det hele tatt finnes) og det har jo gått opp for meg hvor mye jobb det faktisk er å bli kjent med en person, men jeg tenker at denne gangen tror jeg faktisk at det er verdt det. Etter alt jeg har gått igjennom så er det viktigste for meg å vite at han er den rette og ikke bare hoppe inn i noe som virker greit.
Jeg har brukt så mange år av livet mitt på mannfolk som ikke er bra for meg. Jeg har blitt behandlet dårlig, slengt dritt til, måtte stå i stormen alene, ikke bli trodd at jeg er psykisk syk osv. Det har vært en så omfattende og slitsom kamp i mitt liv så jeg vil gjerne prøve å ta det rolig denne gangen, men for å sitere Selena Gomez sin låt: “the heart wants what it wants”. Vi lever i et samfunn der de aller fleste drar på dater og finner folk på bl.a Tinder. Det er mye rart og mye ekkelt, men nå har jeg gjort et valg for min egen del. Jeg slettet Tinder, jeg tar tiden det trenger for å bli kjent med han og jeg prøver så godt jeg kan å lytte til hodet og ikke bare hjertet.
Han virker hvertfall som den beste mannen jeg har vært borti og derfor ble det en date nr. 2. Jeg skal møte han på søndag så får vi ta det som det kommer. Sommerfuglene i magen er hvertfall der. Jeg er også veldig nervøs og spent siden turen nå går hjem til han og jeg skal overnatte der. I hodet mitt har jeg alt lagt planer om hva jeg skal pakke ned og hva jeg ønsker å gjøre med tiden vi har sammen. Jepp, jeg er gal…
Men før daten med han så vil jo jeg gjøre mitt beste for at tiden skal gå fort. I går gikk jeg 6 km og møtte venninna mi på senteret. Derfra dro vi oppover til brodern og hentet tingene mine som han hadde hentet hos eksen min. Jeg orker ikke synet på han eller der jeg bodde. Jeg orker ikke å måtte si farvel med bikkja igjen heller. Så jeg er så takknemlig for at han kunne dra bort for meg. Når jeg var hos brodern så stod vi å snakket en stund og det var så koselig. Det er ikke ofte jeg har fått sjansen til det så det satt jeg veldig stor pris på. Når jeg kom hjem igjen så var det rett på senga og jeg sovna tidligere enn vanlig. Jeg glemte til og med middag så i går spiste jeg veldig lite. Jeg var så utslitt. Heldigvis hadde jeg vært innom kiwi og kjøpt 2 ostebriks. Så noe fikk jeg jo i meg da.
I dag tenkte jeg å ta en litt kortere gåtur, men gå det skal jeg. Jeg er ikke støl eller noe, men jeg kjenner at jeg må spise mer mat. Selvom man ikke er helt på beina og der man ønsker å være i livet så kan man ikke la det gå utover matlysten.
Det jeg syns er litt morsom da er at jeg har klart å holde meg borte fra godteri og har ikke hatt så mye lyst på godteri. Jeg har spist en kvikk lunsj og en kick. I tillegg har jeg spist litt potetgull, men det er jammen ikke mye. Så har jeg spiste en 4pk med snøballer fra freia. Det lille siden 9 februar. Jeg er veldig stolt av meg selv og håper egentlig det fortsetter sånn fremover også. Jeg er fornøyd med kroppen min og jeg har fått hodet litt bedre på plass. Livet smiler til meg!