Jeg har aldri vært spesielt tynn. Hele livet har jeg hatt litt ekstra på kroppen, men det var etter videregående at det gikk nedover for min del. Jeg begynte å legge på meg og når jeg flyttet for meg selv så var det ingen som kunne bestemme at jeg ikke skulle spise usunt. Jeg trodde jeg levde godt og hadde det bra med meg selv. Jeg så egentlig aldri hva jeg gjorde mot meg selv. Ikke før nå som jeg ser tilbake og tenker “hvordan kunne jeg være så blind?”. Det er vanskelig å få et svar på. Kanskje jeg ikke brydde meg, kanskje var jeg ikke klar over det eller kanskje jeg følte at jeg fortjente det. En ting vet jeg og det er at jeg hadde det absolutt ikke bra med meg selv på denne tiden. Jeg hadde egentlig gitt opp ganske mye av livet utenom det å faktisk eksistere. Livet mitt gikk ikke noe videre og jeg brydde meg ikke om konsekvenser eller ansvar. Det var som om jeg var sperret inne i meg selv og kroppen min og livet mitt gikk videre på en eller annen måte. Jeg var mye sliten og deprimert sånn jeg har vært en stund nå, men da følte jeg ingenting. Det var helt tomt inni meg.

Det er rart at en person kan føle så lite, men samtidig så mye som jeg gjorde. Eller jeg trodde jeg følte mye. Jeg trodde jeg var lykkelig og at alt var på stell. Når jeg ser tilbake på forholdet jeg hadde og hvordan vi levde sammen så er det ikke rart det gikk som det gikk. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde følelser for han de 3-4 siste årene. Det at jeg ikke forstod det før senere er jo litt rart. Jeg kan huske at jeg var helt knust og ville bare bli sammen med han igjen når han slo opp første gangen. Da jeg kom opp i leiligheten og alle tingene mine stod pakket klart. Hadde jeg bare latt det være og sluppet taket så hadde kanskje ting vært annerledes. I stedenfor ble det over 3 år til. Og på disse 3 årene så skulle jeg synke enda dypere ned i et mørke som jeg ikke klarte å se selv at jeg befant meg i. Jeg trodde jeg hadde det bra, at vi hadde det bra sammen og at hele min verden var perfekt. Det var ikke sånn det var. Ikke egentlig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette er et bilde av meg nå (venstre) og meg for 2 år siden (høyre). La oss fokusere på bildet til høyre en stund. Her veier jeg 107kg. Jeg har på meg en alt for trang joggebukse og en topp som også er alt for liten. I tillegg har jeg på meg crocs som ikke akkurat gjør ting noe bedre. Dette er et bilde jeg avskyr, men samtidig er det et bilde som betyr mye for meg og derfor har jeg beholdt det. Det er nemlig en av de få gangene vi har hatt pappa på besøk. Her står vi på parkeringsplassen,foran bilen til pappa (pappa, men og lillesøsteren) og skal på Blaafarveværket i Modum. Så det er jo faktisk et veldig fint minne bak et bilde som minner meg på å ikke gå tilbake til gamle vaner. Her kan man også se grunnen til at jeg har komplekser med overarmene mine. Jeg føler meg helt grusom når jeg ser på det bildet. Ikke føler jeg at overarmene mine har forandret seg noe heller. MEN magen derimot har blitt så mye bedre siden det bildet ble tatt. Som dere ser på bildet til venstre så klarer jeg faktisk å gå i korte topper og generelt den stilen jeg selv ønsker. Man ser jo at ansiktet og kroppen er mye smalere nå enn for 2 år siden. Så har jeg jo kommet ganske langt også. Jeg føler meg helt annerledes.

Før var jeg fanget i min egen kropp og hadde ingen kontroll. Nå føler jeg meg fri og er mye mer komfortabel i min egen kropp. Det hjalp nok veldig å gi slipp på alt som egentlig ikke var der. Når jeg flyttet hjem til mamma forstod jeg jo det at forholdet våres skulle egentlig vært slutt første gangen. Man lærer så lenge man lever. Det er ikke noe man kan endre på nå, men man kan akseptere det som har skjedd og gå videre. Det var jo det jeg gjorde før 1 år siden i februar når jeg flyttet hjem til mamma. Jeg gikk lange turer og begynte å tenke på meg selv. Helt til slutten av august i fjor da jeg endelig møtte mannen i mitt liv. Når det kommer til kroppen så har det faktisk blitt bedre og bedre. Psyken kan jo ikke han noe for.

Og etter å ha vært sammen så lenge så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så bra med meg selv, aldri hatt så god støtte fra noen andre og aldri hatt det så bra sammen med noen som det jeg har nå. Og bedre skal det bli.

Det har vært små perioder der jeg kjenner at jeg går tilbake til gamle vaner, men da tar jeg tak i meg selv og tenker tilbake på hvordan det var å veie 107kg og føle seg fanget i sin egen kropp.

Ja, man må kunne kose seg og gi seg selv en belønning hvis det virkelig har gått bra en god stund, men det betyr ikke at man skal kjøpe inn en trillebår med godteri og 10L brus. Jeg prøver fortsatt å ikke kjøpe inn masse godteri. Noen ganger går det og andre ganger ikke, men jeg syns jeg har vært flink til å ikke spise så mye nå den siste tiden. Så da får vi se om vi klarer å holde oss unna godteri frem til lørdag da. Jeg får ta en dag av gangen og være fornøyd med de dagene jeg klarer å motstå fristelsen. Akkurat nå gleder jeg meg egentlig bare til jeg får penger igjen. Da blir det innkjøp av frukt! Det er litt lettere å holde seg unna sukker når man har frukt i huset. Det syns hvertfall jeg.