I går ble det ikke akkurat så mye blogging, men det er fordi jeg ville fokusere på samboeren min. Når man ikke kan lage et stort selskap så får man i det minste finne på masse koselig sammen. Vi lagde derfor en veldig fin dag sammen med masse moro. Og slik er det altså å ha bursdag under ppandemien. Man får det jo ikke bedre enn det man lager til selv uansett. Så jeg håper og tror at samboeren sin bursdag ble flott selvom det ikke ble den store feiringen han sikkert håpet på.
Nå er det en ny dag og en helt ny uke. Planene for dagen i dag blir å få ryddet mest mulig sånn at det blir muligheter for baking og matlaging. I går hadde jeg og samboeren min en samtale om nettopp dette og jeg endte opp med å gråte. Jeg har innsett at det er noen ting som jeg bare må gjøre og det ene er å snakke om ting som får meg til å gråte. Det er egentlig ganske mye, men blant annet at jeg har en følelse av å ikke klare alt her hjemme, ikke strekke til pga. lite energi. Så i går kveld satt vi oss ned og fikk pratet om dette. Noe jeg egentlig har unngått å snakke om fordi slikt får meg til å gråte og jeg har alltid følt at jeg må være sterk. Å gråte foran andre er tegn på svakhet. Vel, det er slik jeg har følt det og det er ikke bra. For noen ganger trenger man å vise følelser og fortelle nøyaktig hvordan man har det.
Jeg gråter mye, men jeg har en fæl uvane å gjemme meg bort slik at ingen kan se det. Følelsen av å vise svakhet og føle seg sårbar har vært for vanskelig for meg å se inn i øynene, men i går sa jeg til meg selv at hvis jeg skal komme et steg nærmere å bli frisk så må jeg være sterk nok til å vise følelser. Og dette burde jo ikke være et problem egentlig, men for meg har det vært det. Jeg har vært flau over å gråte og vise at jeg har det så vondt at det til slutt ble ensomt. Følte jeg noe annet enn glede så prøvde jeg å pakke det inn og gjemme det bort. Var jeg alene så var det greit å gråte, men jeg tørket alltid vekk tårene om samboeren min kom inn i stua. Slik burde ingen føle det, men slik har jeg vært i ganske mange år fordi det aldri har vært greit for andre rundt meg at jeg har grått. Kommentarer jeg har fått av andre har gjort at jeg har stengt følelsene mine inne, men i går slapp jeg dem ut.
I det øyeblikket jeg slapp taket og ikke lengre låste følelsene mine inne så kjente jeg på en følelse av frihet. Jeg følte meg sett og støttet. Og det var flaut, men også okay. For jeg fikk verken kommentar om hvorfor jeg gråt eller hva som var galt. Det er noe av det beste jeg vet med samboeren min. Han vet nøyaktig hva jeg trenger og hvilke ord han skal bruke når. Derfor føler jeg meg mye bedre i dag.
Planene for dagen i dag er derfor å begynne på kjøkkenet fordi nå har det begynt å falle litt tilbake siden jeg har ligget rett ut. Nå er det på tide å ta tak i alt, men kanskje ta litt og litt. Også får vi se om jeg kan få gjort noe koselig som å bake eller gå tur en av de nærmeste dagene. For nå begynner det å bli lenge siden jeg hadde noe slikt innhold på bloggen. Et steg av gangen også vil bloggen komme tilbake til seg selv igjen. Bare vent og se, men nå blir det hvertfall oppvask sånn at kjøkkenet er klart for baking og matlaging.
Følg bloggen på facebook HER
