Så lenge jeg kan huske så har jeg hatt vondt i kroppen og blitt veldig fort sliten. Derfor har jeg fått slengt mange kommentarer om at jeg er lat og ikke gidder noe. Sannheten er at jeg var så utslitt og hadde så vondt at kroppen min ikke klarte å stå oppreist. I dette innlegget skal dere få høre om alle mine opplevelser som barn og ungdom. For det tok mange år før jeg fant ut hvorfor jeg hadde så vondt og hvordan livet mitt var i visse situasjoner. Det har absolutt ikke vært lett å håndtere alle disse situasjonene uten å vite hvorfor jeg ikke klarer å gjøre som alle andre. Jeg kan faktisk ikke huske en tid hvor jeg ikke hadde vondt i kroppen og var utslitt. For det har egentlig vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Så tenk deg at du er et barn med fibromyalgi, men du vet ikke at du har det. Du strekker deg etter hva andre klarer og forstår ikke hvorfor du ikke klarer det. Selvfølgelig ender ikke det bra. Så her er noen av mine verste opplevelser:
1. Videregående: Når jeg gikk på restaurant og matfag så brukte jeg en del tid på en stol, selvom det var mye å gjøre på kjøkkenet. Selvfølelig begynte de andre å bli sure og sa jeg snek meg unna oppgavene mine. Hva skulle jeg si? At jeg var så sliten at jeg nesten kastet opp eller at hver eneste muskel i kroppen gjorde så vondt at jeg hadde mest lyst til å gråte? Jeg hadde faktisk prøvd å forklare, men det var ingen som forstod alvoret. Når til og med læreren kommer og kjefter på meg så kjenner jeg meg så ensom og misforstått at det jeg elsket ble til mitt verste mareritt. Jeg “glemte” kokketøy, begynte å snike meg unna eller spilte syk for å unngå å være på kjøkkenet. Dette gjorde meg veldig trist fordi jeg elsker å lage mat og bake, men lysten ble borte når det føltes ut som jeg fikk alle i mot meg og ingen forstod.
2. Videregående: En dag vi var på bakeriet så følte jeg meg ikke så bra. Jeg hadde ikke noe energi på slutten av dagen og kroppen min begynte igjen å verke. Derfor gjorde jeg meg ferdig med det jeg holdt på med og gikk å satt meg på en stol. Om jeg bare kunne slappe av litt, men det gikk ikke lang tid før jeg hadde de andre elevene over meg som sa jeg var lat og fikk hversågod gjøre oppvasken. Jeg fortalte at jeg bare teengte litt tid til å slappe av, men da trodde dem at jeg bare ville at noen andre skulle gjøre jobben for meg. Til slutt ble det alt for mye for meg så jeg satt meg ned på gangen. Kroppen dirret av sinne og det faktum at ingen trodde på meg. Jeg hadde lyst til å slå i veggen og skrike av frustrasjon, men jeg satt heller krøllet sammen inntil veggen. Her hadde jeg faktisk fortalt at jeg hadde vondt i kroppen og ingen brydde seg. Det var da jeg forstod at mennesker som er friske vil aldri forstå hvordan det er å ha vondt og være utmattet. Derfor sluttet jeg å forklare meg.
3. Nærbakst: Det var en liten stund at jeg jobbet på Nærbakt. Jeg trivdes så utrolig godt, faktisk elsket jeg den jobben mer enn noe annet. Så mye at jeg ødela kroppen min på et 12t skift. Nye sjefen ser jo at jeg sliter med kroppen og kaller meg inn til et møte. I stedenfor å si at jeg har sparken så går hun rundt grøten og sier mye som virker som at jeg fortsatt kan jobbe der. Så jeg sier jo at jeg skal gjøre det bedre fremover. Og da sier hun: Du skjønner vel at du ikke kan jobbe her mer? Hvis du ikke klarer 12 timers skift så er ikke dette en jobb for deg. Beklager. Og da raser hele min verden. Hun sier jeg kan jobbe ut måneden, men jeg klarer ikke lengre se denne arbeidsplassen som det trygge og flotte stedet lengre. Jeg nærmest løper ut av kontoret, igjennom bakeriet og ned til garderoben. Tårene triller og jeg er helt knust. Er det et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme så er det når jeg ringer mamma og sier at jeg ikke får jobbe der mer og om hun kan hente meg. Aldri har jeg vært så glad i en jobb og aldri har jeg vært så skuffet og lei meg over å miste en jobb. Det var da jeg sa til meg selv at en jobb aldri skulle bli så viktig for meg igjen for til syvende og sist så vil jeg miste den uansett.
Jeg har prøvd så mange ganger å prøve og forstå hva som feiler denne kroppen. Det har ødelagt så mye for meg. Om jeg bare hadde vist hva jeg faktisk slet med så ville det vært mye enklere. Jeg gikk jo hjem fra skolen og var utslitt når jeg kom hjem. Kroppen verket og det dunket i beina. Selv på barneskolen slet jeg med å følge med de andre i gymtimen. Jeg var alltid den som hang etter. Det var som om jeg ikke fikk puste til slutt og det føltes ut som jeg skulle svime av eller kaste opp når jeg pushet meg selv. Hver eneste dag gikk jeg til og fra skolen, jeg gikk opp den bratte bakken for å besøke bestemor etter skolen. Egentlig skulle jeg vært i grei form, men det var jeg aldri. Det falt meg ikke inn å fortelle det til mamma og pappa. Hadde jeg gjort det så kanskje de ville tatt meg med til legen og fått sjekket det. Neida, ikke før jeg ble voksen fant jeg ut hva det var som hadde plaget meg i så mange år.
Når jeg ser tilbake på alt fibromyalgien har ødelagt for meg så blir jeg selvfølgelig trist. Allikevel er det ingenting jeg kunne gjort annerledes. For hvordan kunne jeg vite at det var noe sånt som fibromyalgi som stod i veien for min utdanning og mine drømmer? Jeg hadde jo ikke peiling.
Fortiden er det ikke så mye å gjøre med. Folk får tro hva dem vil om meg. Folk får si hva dem vil om meg. Det viktigste er at jeg ikke lar det gå innpå meg fordi jeg vet hva jeg har gått igjennom av smerter og tap. Om folk er så trangsynte og ikke klarer å ha empati for andre uten å faktisk se bevis så får dem bare ha det sånn. Jeg vet og det er det viktigste. Så da er det bare å finne ut hvordan jeg skal bli kvitt fortidens smerte og fokusere på hvordan jeg kan få en best mulig fremtid.
Følg gjerne bloggen på facebook HER.