Jeg kikker på kalenderen og ser at det faktisk er bare to uker til vi skal reise på ferie til Bergen. Jeg har skikkelig sommerfugler i magen. Det betyr at det kun er 1 ½ uke til jeg skal begynne å pakke. Jeg tenker det er greit å få pakket i helgen sånn at alt er klart til vi skal reise. Jeg må jo på en psykologtime en av dagene før og jeg vil ikke slite meg helt ut sånn at det går utover en eller flere dager av reisen. Ja, jeg har planlagt alt til hver minste detalj. Alt skal gå på skinner.
Hodet mitt er så opptatt med planlegging til denne turen så det har egentlig ikke vært noe særlig plass til noe annet oppi hodet for tiden. Jeg tenker på hva jeg må pakke med meg, hva jeg kan gjøre på bussen og på toget, hva jeg kan gjøre om kvelden når samboeren min har sovna. Jeg har planlagt alt vi kan gjøre av aktiviteter og hvor vi kan spise. Og som jeg har snakket med mamma så har jeg en plan B om det er mye regnvær i Bergen. Ingenting skal få ødelegge ferien våres, håper jeg. Det eneste jeg faktisk er bekymret for er sykdom og dette coronaviruset. Så nå krysser jeg egentlig alt og håper at det ikke er noe som ødelegger for en helt fantastisk ferie. Bare 2 uker igjen nå…
Jeg kan nesten ikke vente med å gå i Bergen sine gater. Jeg blir glad bare av å finne en gate i Oslo som jeg ikke har gått i før. En ting er hvertfall sikkert og det er at mobilen min kommer til å være full av bilder. Uansett om jeg har et kamera så er det mobilen jeg må bruke til bloggbilder. Og jeg er faktisk veldig fornøyd med hvordan bilder mobilen min tar. De blir veldig fine. Det ble faktisk den gamle mobilen min også. Den hadde jeg jo i et par år, men bildene av blomstene fra hagen i Modum og bildene av dyrene mine ble utrolig bra. Kameraet er best på landskapsbilder og zoom. Mobilen min derimot er best på nærbilder. Å zoome med mobilen er som å holde foran linsa, like effektivt. Oppløsningen på mobilbilder derimot er jeg veldig fornøyd med. Jeg kan zoome inn på et bilde jeg har tatt og se alle blomsten sine detaljer. Det syns jeg er ganske kult!
Jeg har et Sony kamera. Det ligner litt på et speilrefleks, men det er ikke det. For meg er det perfekt. Jeg liker å bruke det på turer og har en del bra bilder fra f.eks dyreparken. Da fikk jeg jo zoomet helt inn på dem og det var veldig moro. Dette er et kamera som betyr veldig mye for meg. Pengene jeg brukte for å få det kamera var fra når xen min solgte Elvis (huskyvalpen). Det ble en erstatning for valpen jeg var så utrolig glad i, men han ikke ville ha mer. For meg var det en tung og trist avgjørelse så eneste grunnen til at jeg sa ja var at jeg fikk pengene. Så kameraet betyr veldig mye for meg og på en måte er en del av Elvis med meg hele tiden. Jeg skulle faktisk ønske jeg bare tok hunden og flytta ut derfra. Han var så god og full av energi. Det var så mye kjærlighet i den gutten. At jeg fikk lov å ta han i mot ved fødselen og tilbringe den lille tiden med han er noe jeg er veldig glad for. Selvom det ikke var lenge så var det en helt fantastisk tid.
En ting er hvertfall sikkert og det er at jeg aldri skal ha valper igjen. Å måtte selge dem var så utrolig tungt for meg. Så det var altså ikke noe for meg. Jeg blir alt for fort glad i dyrene. De er jo så fulle av kjærlighet og ser så lykkelige ut. Valper er mye jobb, men hadde jeg hatt råd og plass så hadde jeg tatt vare på dem alle sammen. Så glad ble jeg i de små rakkerne. Selvom Elvis slukte den ene tightsen min og var et lite bøllefrø så var han også den vesle babyen min. Det var de alle sammen. Pippi, Diva, Mentos, Elvis og Gomle. Ja, det var full fest når valpene kom. Og ja, jeg gav dem navnene. Den lille tiden vi hadde dem så levde dem faktisk opp til navnene sine. Det var gøy så lenge det varte, men en ting er hverfall sikkert og det er at når jeg skaffer meg hund så skal den være min. Selvom jeg håper at dette forholdet varer livet ut så skal jeg ha med meg hunden jeg skaffer meg hvis det skulle bli slutt. Men igjen håper jeg jo ikke det skjer. Jeg elsker han jo utrolig høyt.
Jeg har enten lyst på en pomeranien eller en lapphund. Begge 2 er kjempesøte. Ei jeg kjenner han en veldig søt, svart lapphund som jeg bare er så forelsket i. Han er så sjarmerende. Så ja, det er mulig jeg må ha en av hver. Men det blir jo ikke før vi får oss et eget sted å bo. Først da kan vi begynne å tenke på hund. Jeg tror det ville blitt veldig stress hvis vi måtte flyttet rundt. Da mener jeg ikke stress for oss, men for hunden. Det å måtte vende seg til nye steder osv. Derfor er det nok best å vente til vi kan kjøpe noe og bo der fast. Nå vet jeg hvertfall hvilke raser jeg virkelig vil ha. Det står mellom disse 2 og det tror jeg faktisk det kommer til å gjøre helt til jeg skal begynne å kikke på hund. Umulig å bestemme seg før den tid tror jeg. Egentlig vil jeg jo ha et stort hus med mange hunder, men det blir fort dyrt! Vel, tiden får vise.