Disse tårene er ikke alltid like lett å kontrollere har jeg skjønt. Jeg kan se et bilde av Jennie og så triller tårene med en gang. Andre ganger kan det gå helt greit å mimre. I dag var det en gråtedag.
Jeg ser på mobilen. Der har det tikket inn en snap fra svigerinna mi. Det er som regel den eneste jeg åpner med en gang jeg ser den. Når jeg lukke opp snappen så ser jeg bilde av en bok som dattern har gitt henne i bursdagsgave. Masse bilder av Jennie og det står navnet hennes utenpå boka. For en vakker gave å gi moren sin. Jeg fikk tilsendt den digitalt og da klarte jeg ikke stoppe å gråte. Så mange flotte bilder av vakre Jennie som jeg ikke har sett før.
Savnet er ubeskrivelig og sorgen føles bunnløs, men jeg prøver å huske alle de fine minnene vi hadde sammen. Ikke at det hjelper så mye når jeg først har startet å gråte. Av og til trenger man å gråte og det er helt greit. Vi har mistet en helt fantastisk jente som spredte så mye glede til alle rundt seg. Det er lov å savne og sørge over henne.
Nå har hun vært borte fra oss i 5 måneder og hun kommer ikke tilbake. Nå er hun en vakker engel som endelig er fri fra alt det vonde. Det vil allikevel føles umulig å gi slipp til tider. Jeg vil alltid ha henne i tankene. Ofte går jeg inn på Instagram og ser på bilder hun selv har lagt ut. Det er nesten så jeg venter at hun skal legge ut et nytt bilde, men jeg vet jo at det ikke vil skje.
Det siste bildet hun la ut var av henne og kjæresten. Under bildet står det “Elsker deg”. Et så vakkert og fint bilde, men samtidig så trist å se. 5. Januar ble det lastet opp. Hun ser så lykkelig ut. Begge to ser lykkelige ut. Dagen etter at bildet ble lastet opp så forlot hun oss. Det siste hun gjorde var å spre kjærlighet. Det var en sånn person hun var. Full av kjærlighet til andre, men så var det et sort hull inni henne.
Det er ikke rart tårene triller når hun var et så godt menneske. Hun fortjente så mye bedre. Hun fortjente å ha det godt med seg selv. Det er så trist at det skulle ende sånn. Det er ikke noe man tenker at kan skje med en av sine nærmeste. Når det skjer så er det så uvirkelig. Man vil ikke tro at det er sant, men innerst inne vet man at noe mangler.
Så da ble ikke dagen helt slik man hadde planlagt, men hvem planlegger vel å gråte?