Nå har jeg faktisk kommet meg forbi midten av boka. I midten er det sider av diverse ting og hun har skrivd litt under bildene om hendelsene som har med bildene å gjøre. Ganske spennende egentlig, men noe som var ennå mer interessant var hvordan hun beskriver naturen og alle følelsene som er der. All kjærlighet og ro, grunnen til at den finnes der og hvordan mennesker har tatt avstand til naturen og byttet ut med betong og asfalt. Det hun skriver i boka forklarer nøyaktig hvordan jeg følte det på min lange tur i skogen. Følelsen av frihet, kjærlighet og lykke. Det å klare og gå så langt fordi naturen gir meg den styrken jeg trenger for å fortsette. Som om naturen vil at jeg skal bli. Så det som stod i det jeg leste nå syntes jeg var veldig interessant. Det er noe ved naturen og de følelsene som jeg ikke får noe annet sted. Derfor liker jeg å være omringet av naturen fordi den gir meg styrke og energi til å gjøre det jeg elsker. Jeg trodde jeg var gal da jeg kjente at asfalten tok all energien min, mens naturen gav meg energi. Etter å ha lest i boka så skjønner jeg nå hvorfor. Det er ganske spennende og fascinerende egentlig. Jeg har virkelug lyst til å lære mer av akkurat det der.
Jeg syns det er veldig spennende å lese om hva slags krefter som er i naturen og hva slags tegn man bør se etter. Det er så mye mer ved naturen enn bare trær. Hvis man kjenner etter så kan man faktisk føle at det er noe helt annet å være i skogen enn hjemme eller på byen. Man kan kjenne en ro inni seg, hvis man tar seg tid til å ta inn naturen.
Disse tingene er ikke noe jeg pleier å snakke om med noen. Dette holder jeg mest for meg selv, men når Lena Ranehag forteller det på en så flott måte så måtte jeg bare skrive om det. For det å være i naturen er virkelig terapi for sjelen og nå vet jeg jo hvorfor. Jeg har jo alltid gått til naturen når jeg har følt meg trist, utslitt og lei. Når jeg sitter på berget eller bare står der så lukker jeg øynene og lytter tiltalt rundt meg. Da tar jeg inn energien og den gir meg styrke til å fortsette. Det er vanskelig å forklare, men naturen og plantene har gitt meg styrke når jeg ikke har klart selv å stå på beina. Hvis det gir noe mening. Som om naturen er der for å passe på oss og gi oss energien vi trenger for å fortsette.
Jeg vet fra erfaringer at naturen er mye mer enn det øyet kan se. Derfor ble jeg veldig glad da jeg lest det som stod i boka. Og hvis du tror på slike ting som energier i naturen, meditasjon og åndeverdenen så vil jeg anbefale Lena Ranehag sin bok som heter De dødes avtrykk. Men mange flotte og emosjonelle historier og veldig mye spot on når det kommer til andre ting også.
Nå skal jeg lese litt til før maten er ferdig. Så blir det å se litt på Lucifer. Jeg kjenner at øynene mine har fått nok lesing, men det er jo så spennende og fascinerende så jeg klarer nesten ikke legge fra meg boka.