– Æh! Jeg kjenner noe stramme seg hardt rundt hodet mitt. Plutselig dukker det opp bilder inni hodet av ei jente. Hun har enn lang, hvit kjole med blonder, langt, mørkt hår og hun danser, snurrer rundt. Hun ser så lykkelig ut, før hun stopper og ser på meg. Det glade fjeset som bare for 1 sekund siden strålte, var nå mørkt og fylt med hat. Nå føltes det ut som om hun stirret rett inn i sjelen min. Hodet mitt kjentes ut som tusen nåler gikk igjennom det og like fort som det hadde kommet så var det borte. Moren min har snudd seg i forsetet og stirrer bekymringsfullt mot meg.
– Går det bra, vennen? Spør hun med en nervøs tone i stemmen.
Jeg nikker. Det var ikke første gang dette hadde skjedd. Mamma viste det, men hun ble like bekymret hver gang. Jeg ville ikke gjøre mamma enda mer bekymret, men det hadde blitt mye verre det siste året. Disse hendelsene hadde begynt da jeg slo hodet mot en stein i barnehagen. Da hadde jeg trodd at den lille jenta var vennen min, men jeg forstod til slutt at ingen andre kunne se henne. Hun var bare en illusjon. Så jeg hadde fortalt henne at hun ikke var virkelig og at hun måtte slutte å plage meg. Dette gjorde henne så sint at hun løpte igjennom meg. Etter det så jeg henne aldri, men bildene i hodet begynte å dukke opp og smertene i hodet koblet seg opp mot henne. Kanskje hadde det alltid vært sånn at hun forårsaket smertene, men de dukket aldri opp samtidig som jeg så henne. Ikke før hun dukket opp i hodet mitt.
– Vi er snart fremme. Da får vi se om de kan hjelpe deg. Sa mamma med et håp om at det skulle få meg til å føle meg bedre, men det gjorde meg faktisk livredd. Vi hadde møtt masse leger før som ikke fant noe galt med meg. Dette var vist et siste, desperat forsøk på å kurere meg. Ei dame som bodde langt oppi fjellene skulle vist ha noen evner som ingen andre hadde. Hun ble kalt heks, sinnsyk og mye annet. Som sagt var det et desperat forsøk på å få vekk hva enn det var inni hodet mitt.
Bilen stopper ved et gammelt, gråhvitt hus med røde detaljer. Et av de husene du ser på skrekkfilmer før alle blir drept. Jepp, inn dit skulle vi. Knirkende planker når man gikk opp mot hovedinngangen, knirking i plankene når vinden suste igjennom huset. Ikke noe skummelt med det, nei. Jeg var så redd at hele kroppen min skalv, men så kommer denne damen ut av huset.
– Hello. Dere må være familien Andresen. Stig på. Hun smiler og ser på meg. Ei slank, høy og velstelt dame som ikke lignet ei heks i det hele tatt. Jeg går forbi henne og inn i gangen. Med en gang jeg kommer inn så er det som om jeg er i det fineste huset i byen. Så vakkert og ryddig. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne.
– Sitt ned så kan vi snakke om hvordan jeg kan hjelpe dere. Sier hun og peker mot den nydelig, rosa sofa med gullknapper og svart treverk. Den var så vakker. Vi satt oss ned i den og begynte samtalen.
Etter å ha sittet en stund og fortalt hva jeg har gått igjennom så forteller hun at jeg må være her i 3 dager alene for at hun skal hjelpe meg. Uten at jeg får sagt noe så nikker mamma og før jeg vet ordet av det så sitter jeg alene med denne fremmede damen. Alt gikk så fort at jeg nesten ikke klarte å skjønne hva som foregikk. Jeg ble tildelt et nydelig soverom og ble bedt om å være der inne hele tiden. Hun satt frem noen urter, stearinlys og salt. Ingenting av dette gav noe mening, men jeg stilte ikke spørsmål. Faktisk satt jeg meg bare ned på sengen og så ut av vinduet. Der satt jeg i 3 dager og 3 netter, men ingenting skjedde. Ikke en lyd, ikke noen tegn til smertene i hodet mitt og ikke noe tegn til den damen.
Etter tredje natten våknet jeg av banking på døren.
– Kine. Stå opp. Du kommer for sent på skolen. Hørte jeg mamma si. Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk. Forvirrende lukket jeg opp øynene og jeg kunne se mitt eget soverom. Raskt reiser jeg meg opp av sengen og ser meg rundt.
– Hva i…!? Hvordan kom jeg meg hit? Hva skjer? Hvor er den damen? Jeg kjente hjerte begynne å slå raskere og raskere før det stoppet i noen sekunder og roet seg helt ned. Kanskje det bare var en drøm, en vond drøm. Ja, det måtte det være. Jeg begynte å kle på meg en nydelig, hvit kjole og børstet mitt lange, mørke hår. Et lite snurr på soverommet før jeg tok tak i håndtaket. Det var låst. Og akkurat da skiftet rommet seg tilbake til det soverommet som jeg hadde fått tildelt hos denne damen. Akkurat da kommer jeg på noe og løper bort til speilet. I speilet kikker denne jenta tilbake på meg og smiler et ondskapsfullt smil.
– Nå er det din tur til å være fanget. Hun ser på meg og ler, før hun forsvinner for godt.
Om du har lyst til å lese flere spøkelseshistorier fra meg så ikke glem å følge bloggen på facebook. De kommer hver søndag frem til halloween. Dette vil du ikke gå glipp av.
Følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram Youtube