Dagen i dag har vært ganske avslappende. Jeg har brukt tiden i dag til å lese, lage middag, vasket klær og se på tv. Kanskje formen min er bedre i morgen. Det er derfor jeg ikke har gjort så mye i dag. Bedre med en rolig dag enn å pushe kroppen så langt at man faller utfor stupet. Jeg håper bare kroppen min er så bra at jeg kan gå en tur i morgen. Det er så kjedelig å bare sitte hjemme, særlig på en så fin dag som i dag. Egentlig hvilken som helst dag. Jeg går gjerne ut i regnvær bare for å slippe og sitte inne hele dagen. Det er som jeg pleier å si, jeg er en rastløs sjel i en sliten kropp. Mitt største ønske er å ha nok energi til å gå en hel dag uten å ligge rett ut i flere dager etterpå. Dette ønsket har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Alltid har jeg slitt med å holde følge med de andre barna, aldri skjønt hvorfor før jeg fikk diagnosen fibromyalgi. Det er en grusom sykdom å leve med når man egentlig bare ønsker å leve ute i naturen, gå lange turer og løpe bratte bakker bare for moro skyld. Jeg kan løpe bratte bakker, men det er 2 minutter også kan jeg takke farvel til friheten de neste dagene. Så er det noe jeg virkelig missunner andre så er det en fungerende kropp.

Men her sitter jeg altså med denne sykdommen, lidelsen, fengselet som hele tiden lager begrensninger for meg, hva jeg kan gjøre og hvor mye jeg kan gjøre. Selvfølgelig er det slitsomt og jeg ønsker, håper og tror at fremtiden vil bli bedre. For uten det så har jeg tapt allerede. Uten styrken fra det ønsket om å bli friskere så vil jeg bare gå tilbake til det dypeste mørket av depresjonen og det nekter jeg. Derfor betyr disse turene så enormt mye for meg. Disse turene er håpet og troen på en bedre hverdag. Hvert år venter jeg på varmen sånn at jeg kan begynne på nytt, bli bedre og være i aktivitet. Hver vinter stivner kroppen min og jeg ligger mye av tiden med vondt, smerter som borer seg langt ned i skjelettet. Det er en utmattelse som får meg til å gråte fordi jeg ikke klarer å gjøre noe. Når jeg beveger meg ut av huset så vet jeg at kroppen min vil verke og jeg vil ligge rett ut fordi kroppen min ikke takler kulden.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det er de kalde vinterdagene som gjør at jeg nyter de varme sommerdagene fult ut, danser av glede og hopper rundt i skogen lykkelig. Når jeg har energi så bruker jeg alltid litt mer enn det kroppen takler fordi jeg føler at jeg har ligget i koma hele vinteren. Man kan vel si at jeg føler meg som 2 forskjellige personer. Det er en person som ikke klarer noe, ikke vil noe og ikke kan noe. Det er den personen jeg er om vinteren. Så er det den andre som føler at hun kan klare hva som helst og gjør alt for å holde kroppen i gang og leve livet. Ei som alltid vil være med på ting, gå lange turer og aldri sitte stille. Desverre er ikke sommeren helt perfekt og begrensningene er der så absolutt. Når jeg faller så faller jeg hardt. Som når jeg går over 6km lang tur eller gjør husarbeid en hel helg. Jeg blir bare så glad når jeg endelig får brukt kroppen. Så jeg slutter å lytte til kroppen og det er da det går dårlig.

Jeg har bare lyst til å føle meg normal, ha energi ut en hel dag, kunne trene, ha ork til å jobbe, lage mat, ha et strøkent hjem. Men jeg er ikke normal. Jeg lever med en irriterende utmattelse og smerter i leddene. Hver eneste dag er en kamp, en kamp ingen andre kan se. Som regel putter jeg på et smil og forteller alle at jeg har det bra, men i virkeligheten sitter jeg inni meg selv og gråter. Å ha fibromyalgi er som å være fanget inni seg selv, men samtidig har det lært meg å sette pris på livet på en helt annen måte.

Ja vel så sliter jeg med å reise meg opp av senga, stolen og doen av og til. Så har jeg problemer med å bruke hendene og stå på beina til tider. Jeg har også veldig mye å være takknemlig for. Små ting som folk tar som en selvfølge blir jeg så utrolig glad for å klare. For når man har fibromyalgi så kan man ikke sammenligne seg med andre og hva dem kan. Selvom jeg ofte har hørt at jeg burde klare ditt og datt fordi jeg er så ung. JA, jeg burde, men jeg klarer det faktisk ikke. Når jeg får høre den setningen så blir jeg rasende fordi folk forstår ikke hvordan det er å være meg og hva jeg sliter med. Selvom du har fibromyalgi selv eller sliter psykisk så kan det være så stor forskjell.

Jeg kan ikke gå bort til noen å si at jeg vet nøyaktig hva dem går igjennom om dem har depresjon. Jeg kan si jeg vet det er vanskelig og at jeg er her hvis vedkommende vil prate om det så jeg KAN forstå, men jeg ville aldri sagt at bare fordi jeg syns det går greit med depresjon eller fibromyalgi så skal andre også klare det helt fint. Vi er forskjellige, vi har forskjellige problemer og forskjellig fortid. Vi er ikke samme person. Kun jeg vet hvordan jeg har det og hvis jeg ikke klarer å gå den turen eller jeg ikke klarer å ta oppvasken så er det en grunn til det. Jeg er ikke lat og jeg hater det ordet. Det har gjort så vondt å høre det fordi jeg er egentlig veldig glad i å holde på hjemme og jeg elsker å gå tur i timesvis.

Ikke døm en bok etter omslaget. Du vet aldri hva personen går igjennom, hva dem føler eller hva dem tenker. Om du vet at personen sliter psykisk eller med usynlige sykdommer så ikke si at personen er lat. Jeg har blitt kalt mye opp igjennom, men dette er det ordet som har såret meg mest. Det er dette jeg har slitt mest med. Følelsen av å føle at man må prestere, men ikke har energi til det. Følelsen av å være så ensom fordi ingen vet hvor vanskelig det er å ikke strekke til. ALDRI si til noen at dem er late. Som regel ligger det noe annet bak det. Tro meg når jeg sier at det er det verste ordet du kan bruke mot noen som sliter med det samme som meg. Prøv heller å spørre hvorfor i stedenfor å anta. Prøv heller å forstå i stedenfor å dømme.

Ikke glem å følge facebooksiden til bloggen HER