Det er en ny dag med nye muligheter, men la oss gå litt tilbake. For denne natta har vært kjip på flere måter. Det begynte med at venstre hofte gjorde så vondt at jeg nesten ikke viste hvordan jeg skulle legge. Det verket i skuldrene og helt ned i fingrene. Korsryggen verket og jeg holdt på å bli sprø. Heldigvis sovnet jeg ganske fort, men jeg våknet også 4-5 ganger i løpet av natta. Når jeg våknet opp nå så husker jeg hva jeg drømte og det var ikke noe hyggelig. Jeg satt med noe skarpt i hånden og kuttet meg på hele venstre armen. Til slutt var hele armen dekket med blod. Det er en følelse jeg er kjent med og en følelse jeg har slitt med å holde borte fra meg. Hver gang jeg vil slutte å ta den enkle veien så kommer enten tankene eller følelsen av nettopp dette. Nå begynner det å plage meg i drømmene mine. Når skal det stoppe? Når skal jeg bli fri fra disse tankene?
Jeg jobber hardt for å holde alt det negative vekk når jeg er våken, men det er litt verre å klare og holde de bort når jeg sover. Det er så typisk meg å huske slike type drømmer også. Har jeg en vond drøm så er det nesten garantert at jeg husker den. En fin drøm derimot kan jeg huske i det jeg våkner også glipper jeg den.
Det er ikke sånn jeg ønsker å ha det. Jeg har kommet for lang til å falle tilbake dit så jeg prøver å riste av meg dette marerittet og puste dypt. Etter et sånt mareritt prøver jeg alltid å tenke positive tanker. Hva gjør livet mitt så bra nå og hvorfor er det verdt å kjempe videre?
Jeg har verdens snilleste kjæreste som jeg er så heldig å bo med. Plantene gjør meg glad. Hjelpen fra psykologen har fått meg ganske langt. Hver dag kjemper jeg for en bedre hverdag og jeg kommer meg et steg nærmere et liv uten selvskading og selvmordstanker. Et liv uten depresjon og sosial angst. Et liv der jeg endelig kan føle meg fri. Så jeg har mye å kjempe for. Og jeg har lært av den sterkeste, modigste, flotteste og fineste 13 åringen denne verden har hatt. Tantebarnet mitt kjempet til siste slutt. Hun tapte kampen mot mørket, men hun er definnetivt lyset i min tunell. Det lyset viser meg veien og gir meg styrke når alt føles så håpløst.
Så til tross for alle marerittene jeg har hatt og kommer til å ha, vil jeg alltid klare å finne styrken i alle de gode minnene og mitt kjære tantebarn som jeg bærer i mitt hjerte. Når livet kommer med mørke og ondskap er det alltid tanken på hvor modig og sterk Jennie var som holder meg i gang.
Tusen takk for at du viste meg hva styrke er og hvordan man kan bruke den mot mørket. Takk for at du prøvde å holde ut for alle oss takk for alle de flotte minnene du gav oss som kan gi oss styrke til å leve videre. Noen dager er det alt som holder meg i gang. Å miste deg har vært det verste som har skjedd meg men jeg vet at jeg ikke kan gi meg nå. Selvom energien er borte og styrken i beina ikke lengre klarer å bære meg så vil jeg fortsette å kjempe. Du er lyset i livet mitt, det har du alltid vært. Jeg savner og elsker deg.
Så denne kampen skal jeg klare. Enten det er snakk om mareritt eller tanker i hodet så vil jeg alltid fortsette kampen. Det er tunge dager jeg helst ikke vil opp av senga. Det er dager som i dag. Kroppen verker og jeg har vondt inni meg, helt inn i skjelettet. Jeg har bare lyst til å ligge her, men det er på sånne dager jeg MÅ opp av senga. Så det er nøyaktig det jeg skal gjøre nå. Jeg skal kle på meg og gå meg en tur. Hodet mitt har absolutt ikke lyst, men jeg føler at jeg må. Om det så bare er bort til krysset så må jeg ut. Etterpå håper jeg at jeg klarer å få gjort litt inne igjen. Vi får nesten bare se hva dagen i dag bringer, men jeg vet én ting og det er at slike mareritt skal ikke klare å knekke meg. Ikke nå lenger!