Hvordan er det å være psykisk syk og gjøre helt enkle ting? La meg ta dere med inn i hodet mitt, på en tur ned til vannet.

Angst har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. Når jeg gikk til skolen følte jeg på angst, når jeg var alene hjemme som barn følte jeg på angst, om natta følte jeg på angst. Og det har ikke sluppet taket. Faktisk har det blitt verre med årene. Noe som gjør at jeg ikke klarer de enkleste ting. På en dårlig dag kommer jeg meg ikke ut av døra i det hele tatt. På en veldig god dag, som den jeg skal fortelle om nå, er det så vidt jeg klarer å gå ut av hagen.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Det hele starter i oppkjørselen her jeg bor. Jeg klarer som regel å komme meg ned til søppelkassen. Det er der bildet over her er tatt. Utsikten derfra er jo veldig vakker. Og jeg tenker ofte at i dag er dagen jeg skal komme meg ned til vannet, men det har vært en helt umulig oppgave. For jeg har katastrofetanker i tillegg til angst (og mye annet). Så når jeg skal over disse togskinnene, tenker jeg alltid at jeg kommer til å dø. I dag er dagen toget kjører på meg. Derfor har jeg snudd og gått tilbake, vært fornøyd med bildene fra oppkjørselen eller verandaen. Ikke tenkt så mye mer på den saken.

Ja, det er jo ekstremt fint, men det er jo 100 ganger penere der nede. Og det er jo det jeg prøver å si til meg selv. Så kort det er ned dit, burde jeg jo klare å gå den strekningen. Men nei da. Dette har vært så grusomt vanskelig at det er ikke morsomt engang.

Men så kom dagen der jeg tenkte at jeg hadde veldig lyst. Begynte å gå bortover grusveien, til denne porten som leder over togskinnene og ned til vannet. På veien dit (som tar 30 sekunder å gå) var det så mye som skjedde i hodet mitt. Det føltes ut som om naboene stirret på meg, at jeg ble fulgt med på hele tiden.

På dette tidspunktet var sikkert pulsen min på 160 eller noe sånt, for jeg fikk helt panikk. Hva søren var det jeg holdt på med, tenkte hodet mitt.

Jeg kommer jo bort til denne porten. Der står jeg og tenker. skal jeg bare gå tilbake? Nei, jeg har jo kommet helt hit. Jeg kan ikke snu nå. Åh herregud. Nå har jeg stått her lenge. Naboene må jo tro jeg er helt sprø. Okay, nå må jeg bestemme meg. Skal jeg gå hjem eller skal jeg gå over? Jeg bestemte meg til slutt for å gå over. Hjertet dunket så høyt. Det neste jeg husker er at jeg er på den andre siden. På autopilot hadde beina mine løpt over togskinnene.

Når jeg gikk nedover stien, var det en del vann i gresset. Selvom det ikke var noen mennesker i nærheten, ble jeg flau av meg selv som hadde gått ned hit i flipflops. Da følte jeg meg ganske dum og tenkte at de som så meg nå måtte jo begynne å lure på hva det var som var feil i hodet mitt. Selvom det ikke var noen i nærheten. Jeg hoppet litt frem og tilbake for å ikke bli våt på beina. Igjen begynte tankene å komme i hodet mitt. Tanken på at dem som holdt et øye med meg, måtte tenke at jeg var ganske dum. Men det er jo ingen som ser på meg.

Når jeg kom ned til vannet, var det vanskelig å nyte det. Her stod jeg helt alene og knipset bilder av utsikten. Jeg følte meg rett og slett bare dum. Hvem går ned til vannet alene og tar masse bilder hit og dit? Det var flaut og jeg klarte ikke nyte denne opplevelsen i det hele tatt.

Etter noen flotte bilder, litt frem og tilbake, tanken har jeg fått noen bra bilder og angsten som skrek at nå må du komme deg tilbake, ble jeg nødt til å gå hjem igjen. Jeg var der vel maks 5 minutter. Noe som gjorde det flaut å gå opp igjen også. De som fulgte med på meg, måtte jo syntes det var rart. Ikke at noen faktisk gadd å se på meg og følge med på ei tullete kjerring som går ned til vannet.

Det var allikevel den følelsen av å bli overvåket som gjorde at jeg ikke klarte å nyte denne utflukten. Jeg gjorde den allikevel og jeg er veldig stolt av meg selv for at jeg turte. Det ble noen fine bilder også. Forhåpentligvis er dette noe jeg klarer igjen. Kanskje ikke i morgen eller om en uke, men en annen gang. Plutselig kommer den ekstra bra dagen og da må man våge å pushe grensene sine.

Ikke glem å følge meg på Instagram HER.