I det siste har jeg hatt kontakt med nav for at dem skal hjelpe meg videre til å få hjelp. Dette med kommunens psykiske helsehjelp har tatt så lang tid og jeg har faktisk ikke tørt å ta kontakt selv. Så det at nav har stilt opp og hjulpet meg har betydd så mye for meg. De har purret og nå fikk jeg endelig en telefon og mitt første møte i år med en psykolog. Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte når han hadde lagt på. Nå skal jeg endelig få den hjelpen jeg trenger og det føles så godt. Også håper jeg at det endelig kan bli bedre tider og at denne hjelpen faktisk fungerer. For jeg har lyst til å kunne gå inn i mine favorittbutikker uten å være redd for å få et angstanfall. Jeg har lyst til å kunne ta bussen/toget til Oslo for å møte venner igjen.
Dette er jo selvfølgelig bare mine ønsker, men jeg vet at det ikke er gjort på 1.2.3. Foran meg ligger en ganske vanskelig og tung sti som jeg er nødt til å gå, men denne stien vil også være eneste veien til et bedre liv. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg aldri vært så klar for noe i hele mitt liv. Nå har jeg gått siden desember (da raset i Gjerdrum skjedde) uten noen form for hjelp så jeg gleder meg skikkelig til å starte opp igjen og ha noen å prate med. Jeg har jo samboeren min, men det er noe helt annet å snakke med noen som faktisk kan gi meg råd og hjelpe meg til å forstå hvordan jeg skal takle dette. Så jeg er klar for å komme i gang og det skal jeg allerede på mandag.
Grunnen til at de ikke har tatt kontakt var fordi jeg hadde falt ut av systemet deres. Og det etter kun 3 samtaler. Så det hadde skjedd en feil. I en så viktig jobb så burde jo ikke dette skje, men det gjorde det. Da er det jo bra at jeg er såpass sterk og har en fantastisk samboer til å støtte meg på, men jeg begynner jo å tenke på disse menneskene som ikke er like heldig som meg og bli etterlatt til seg selv. Sånt bør ikke skje! Ja, det gikk bra denne gangen, men det betyr ikke at det vil gå bra med noen andre som blir glemt. En veldig skummel og trist tanke, men det er faktisk slik virkeligheten er. Ikke alle har styrke eller gode mennesker rundt seg og ikke alle klarer å kjempe den kampen alene mens de venter på hjelp.
På denne korte tiden har systemet i Norge sviktet meg flere ganger. Først ble jeg behandlet som om jeg satt på et rullebånd. “her har du 10 timer hos oss og så får du finne på noe annet”. Det var DPS. Da føler man seg ikke velkommen. Trenger man hjelp så burde man ha en person igjennom hele den tiden og ikke bli kastet rundt. Og det stopper ikke her. Jeg ventet mange uker fra jeg sluttet hos DPS til jeg ble innkalt til første møtet hos kommunen. Der fikk jeg altså hjelp en liten stund (noen få samtaler) og så fikk jeg melding om at jeg skulle bli kontaktet så fort ting var i orden sånn i forhold til skredet. Månedene gikk og jeg begynte å miste håpet om videre hjelp. Så fikk jeg hjelp av nav nå over et halvt år etter siste melding fra kommunen. På så kort tid har altså dette systemet som skal hjelpe psykisk syke sviktet så mye at jeg faktisk hadde gitt opp. Noe som kunne gått veldig galt om ikke nav hadde hjulpet meg. For jeg kjenner jo at jeg bare blir verre og verre. Det er jo begrenset hvor mye man klarer å takle på egenhånd. Så jeg er så utrolig glad for den hjelpen jeg får fremover.
Dette er bare en liten reminder for dere som har barn som sliter. Om de ikke får hjelpen der og da og du vet de trenger det så må du purre for systemet ser ikke på deg som en person, kun en jobb. Så klarer ikke vedkommende å hjelpe seg selv så må du spørre om du kan hjelpe dem å ta kontakt. Også må dette systemet bli flinkere til å hjelpe. Dette er for dårlig. Tanken på at dette kunne vært et barn som ikke orket å kjempe så lenge er jo helt grusomt. Jeg kan ikke tro at denne feilen faktisk ble gjort, men jeg er glad det ble meg som klarte å holde ut så lenge.
Husk! Kjemp for barnet ditt eller de rundt deg for systemet gjør det ikke!
Følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram Youtube
Fint at man får hjelp da! Så heldig der! Jeg fikk vite av psykiater at Inge kunne hjelpe meg for 8 år siden. Vært hos dps tre forskjellige ganger der de sier de ikke kan gjøre noe for meg. Og nå prøver jeg igjen og legen vil bare få meg til en psykolog. Der ingen har kapasitet for tiden. Heldigvis har jeg klart å hjelpe meg selv med sosiale angsten. Depresjonen og andre psykiske problemene derimot. De takler jeg fortsatt ikke. Men så tror jeg at jeg aldri har fått riktige diagnoser dessverre.
Så trist å høre. Det burde ikke være sånn. Alle burde få den hjelpen de trenger, men jeg kjenner jo at det ikke er så lett. Selvom jeg bare har prøvd å få hjelp i 2 år så kjenner jeg allerede at dette systemet er for det første ganske tregt og for det andre ikke lett å få hjelp lenge nok til å bli frisk. Det burde ikke være slik. Og det burde absolutt være bedre midler til å få riktig diagnose. Så mye feil med dette systemet dessverre. Mange som står på ventelister, ikke får hjelp fordi man ikke har kapasitet til det eller ikke har nok kunnskap. Dette håper jeg at vi kan få bedret, men jeg har mine tvil.