Siden onsdag har jeg vært hos en jeg har blitt veldig glad i. Vi har vært på senteret og kjøpt inn brettspill og bøker. Dagene har gått til å lese den nye boka “jakten på Olav den hellige” av Øystein Morten og spill. Det har vært latter og bare god stemning hele tiden. Denne personen har blitt en del av livet mitt og jeg er veldig glad for hver eneste dag jeg har her. Vi har lagd mat sammen, gått turer og sett på fotballkamp sammen. Uansett hva vi gjør så har vi det utrolig koselig. Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å tilbringe tiden min enn her. Hva som skjer videre får tiden vise, men jeg vet en ting og det er at jeg aldri har følt meg mer hjemme og mer velkommen noe annet sted.
I dag er siste dagen jeg er her før jeg vender nesa hjem igjen, men det føles ikke lengre som at jeg skal hjem. Ikke nå lengre. Det er ganske merkelig, men også en utrolig flott følelse å ha. Kanskje jeg en dag slipper å dra hjem igjen. Kanskje jeg en dag kan slå meg til ro. Jeg snakker så klart om et mannfolk. Jeg har møtt en helt fantastisk god mann som ikke har annet en godt i seg. Det er en mann som har behandlet meg som ingen andre. Vi har kjent hverandre en stund nå og har brukt en del tid sammen.
Allikevel vil jeg ikke si for sikkert at det er han jeg kommer til å ende opp med, selvom hjertet og resten av kroppen sier at han er den rette. Jeg vil være helt sikker. Blir man egentlig helt sikker? Jeg tror man alltid vil være litt redd for at ting ikke skal bli slik man håpet selvom man innerst inne vet at det er et rett valg. Så tiden er det viktigste verktøyet akkurat nå. Tiden får vise hvordan dette vil gå fremover.
I mellomtiden får man bare nyte dagene man har sammen. Det er nøyaktig hva vi har gjort. Vi har all verdens av tid og vis det er ment å bli oss så vil det skje når tiden er inne. Han får meg hvertfall til å smile hvert eneste våkne sekund jeg tilbringer med han.
Men i dag må jeg altså hjem igjen til det lille soverommet i barndomshjemmet mitt. Er det én ting jeg vet så er det at hverdagen aldri vil bli den samme.
Grunnen til at jeg ikke har nevnt han før er fordi jeg var redd for at det kanskje ville gå en annen vei. Kanskje han gikk lei av meg. Kanskje jeg ikke var bra nok allikevel. Kanskje jeg var for kjedelig osv. Sånn ble det altså ikke. Jeg fikk høre av han at leiligheten var tom uten meg. At jeg gjorde hverdagen hans bedre. Jeg!? Tenk det. Jeg får sommerfugler i magen av tanken på at en mann kan bry seg så mye om meg og at jeg endelig betyr noe for noen.
Klart jeg har familie og venner som er glad i meg, men det blir jo ikke helt det samme. Tiden får vise hvordan min fremtid vil bli. Blir det han? Jeg håper jo det.
