God morgen alle sammen!
Vel, for meg er det hvertfall en god morgen. Jeg er ikke svimmel og hodepinen ser ut til å ha gitt seg. Å våkne til en dag uten et dunkende hode er veldig deilig. Så da er det bare å krysse fingrene og håpe at dette blir en super dag og at jeg endelig klarer å få bloggen på beina igjen. I går valgte jeg jo å ta en pause fra bloggen slik at jeg kunne fokusere på å bli frisk. Det hjalp jo og det er jo fint, men jeg savner alltid å blogge når jeg ikke orker. For meg betyr bloggen veldig mye og jeg liker virkelig å skrive for dere. Når helsen da står i veien så blir jeg veldig fort deprimert. Det er som om depresjonen kan lukte en mulighet til å slå til. Heldigvis føler jeg meg mye bedre og er klar for en ny dag (selvom jeg ikke har kommet meg opp av senga enda).
Så var det å finne ut hva man skal gjøre med dagen i dag. En ting er hvertfall sikkert og det er at jeg skal lage en skikkelig god middag. Utenom det så vet jeg egentlig ikke hva som skjer. Det er en ny uke og snart kommer dagen som samboeren min har gruet seg veldig til. På søndag skulle pappaen hans fylt år, noe han ikke får oppleve. Så i stedenfor en bursdagsfeiring så skal vi tenne et lys for han. Jeg vet jo selv hvor tungt det var når Jennie sin bursdag kom og hun ikke var her. Da fikk jeg nesten ikke puste.
Denne uken kommer nok til å bli veldig vanskelig for han, men sammen skal vi klare å komme oss igjennom denne dagen. Jeg vet jo litt hva han går igjennom. Nå har ikke jeg mistet noen av mine foreldre (heldigvis), men jeg vet veldig godt hvordan det er å miste noen man er utrolig glad i. Utenom begravelsen til Jennie så var det bursdagen hennes som var vondest. Og helt ærlig gruer jeg meg skikkelig til julaften også (dagen da jeg sist så henne). Det er visse dager som er mye tyngre enn andre fordi det har en tilknytning til personen man har mistet.
Noe som kanskje ingen vet så savner jeg fortsatt bestemoren min ekstra mye på julaften. Etter at hun gikk bort så forsvant også julestemningen litt etter litt. Julen ble aldri den samme uten henne. Jeg kan fortsatt savne henne så mye at det gjør vondt i hjertet og tårene triller nedover kinnet. For meg har det vært veldig vanskelig å miste bestemoren min. Hun betydde alt for meg. Det var mitt fristed og hun var den eneste personen som kunne gjøre meg glad. Som jeg savner de gode klemmene og det flotte smilet hennes.
Noen mennesker forblir i hjertet for alltid. De har lagd så store avtrykk av seg mens de levde så det er umulig å glemme dem. Å glemme dem skal vi jo ikke, men for meg gjør det så utrolig vondt å miste noen. Smerten forsvinner aldri.
Forrige natta hadde jeg en fantastisk drøm. Jeg stod på kjøkkenet til bestemor og lette etter en sjokolade i skapet hennes. Ofte hadde hun kjøpt bl.a troika og vi pleide å sitte i stua og spise sjokolade. Jeg fikk aldri møtt bestemor i drømmen, men å drømme om huset der hun bodde gav meg tilbake veldig gode minner. Kanskje jeg møter henne i drømmene mine en annen gang.
Det er vanskelig å miste noen, men det aller viktigste er at man holder alle de gode minnene tett til hjertet og aldri gir slipp. Når jeg tenker på bestemor så er det når jeg kommer hjem fra skolen. Jeg går inn døra som alltid er åpen. Jeg går inn i gangen og mot stua. Der sitter hun ikke, så jeg går ut på verandaen der hun sitter og sover i solen. Dette er det beste minnet jeg har. Når jeg vekker henne forsiktig og gir henne en stor klem før jeg hjelper henne inn i stolen i stua. Det viktigste er å holde fast på slike minner som får oss til å smile, særlig når det nærmer seg vonde dager.
