Etter en helt forferdelig morgen så tenkte jeg Nå er det på tide å komme seg ut før du går på veggen. Så jeg kledde på meg, tok med meg kameraet og gikk ut. Heldigvis var det ganske grei temperatur ute og det var masse snø. Som betyr at det ble mange bra bilder. Jeg gikk først bort til krysset, men kjente fort at jeg trengte å være mye mer ute enn som så. Derfor gikk jeg bort til den lille skogen som fører til neste boligfelt. Jeg knipset noen bilder der og hadde egentlig lyst til å gå videre, men viste at hvis jeg gikk for langt så ville jeg ha problemer med å gå tilbake. Så jeg holdt meg rundt der. Plutselig kommer det ei dame med to nydelige hunder. Jeg fortsetter å knipse bilder og lar henne passere, men så ser hun mot meg og sier Det er utrolig vakkert ute nå. Så jeg snur meg mot henne og smiler og nikker. Den ene hunden hadde veldig lyst til å hilse på meg og jeg på henne, men sånn ble det ikke. Kom, hun tar bilder hører jeg damen sier før alle tre går videre og ute av mitt synsfelt. Jeg skulle ønske jeg bare kunne satt meg ned og gitt den hunden en skikkelig kos, men det er veldig kanskje ikke noe man kan gjøre nå i coronatiden. Noe jeg virkelig hater fordi jeg elsker å kose med hunder som vil hilse på meg. Jaja, jeg fikk i det minste frem et skikkelig smil da den søte hunden ville hilse på meg. Også har jeg jo fått noen veldig fine bilder fra turen. La oss ta en titt på noen av dem.
Hadde jeg lagt ut alle bildene jeg tok så hadde vi sittet her i dag, men jeg la til noen hvertfall. Naturen er veldig vakker og konglene er noe av det fineste jeg vet å ta bilde av. Jeg er ikke helt komfortabel med å ta bilder alene, men jeg har blitt mye bedre. Før gjemte jeg jo nesten kameraet og gikk videre når noen kom forbi. For meg er dette kameraet og det å knipse bilder en rar ting å gjøre. Om noen andre gjør det er det jo bare koselig å se, men jeg føler meg så teit når jeg tar bilder selv. Rart det der. For jeg kan fint gå i den stilen min (goth) uten å bry meg, men så blir jeg helt rar av å ta bilder med et kamera ute i naturen. Merkelig, syns du ikke? Jeg syns hvertfall det, men allikevel føles det skikkelig kleint. Jeg har jo egentlig ingen grunn til det, men det er vel bare det å bli sett på som freaker meg ut. Er jeg alene ute i naturen så vil jeg aller helst gå i ett med treet/busken enn å hilse på fremmede. Snodig hvordan hjernen fungerer.
Tur ble det hvertfall i dag og det føltes godt. Jeg trengte virkelig det og det er helt utrolig hvor mye naturen kan hjelpe på psyken. Det å stå der i skogen og høre på fuglene, se snøen dale ned og bare få frisk luft er helt magisk. Allikevel er det litt kjipt også fordi jeg klarer ikke være så lenge ute av gangen. Jeg kjente at leddene i fingrene begynte å verke og når jeg hadde kommet hjem igjen så verket begge armene. Så jeg måtte legge meg ned og slappe av en god stund før jeg orket å skrive dette innlegget. Selvom naturen er vakker om vinteren så blir savnet om sommer sterkere for hver dag. Da er det jo fint å komme inn og se på de fine plantene i stua. Der er det mye glede å hente og mer blir det når våren kommer.
Følg bloggen på facebook HER
