En tur ut, bare en liten tur. Jeg kjenner allerede at beina mine er slitne og kroppen nesten ikke vil opp av senga, men jeg må. Så jeg kommer meg opp og jeg kler på meg treningstøy. Jeg kikker ut av vinduet. regner det? til slutt slenger jeg på meg hettejakka og tar med meg paraplyen før jeg går ut. En kamp inni meg selv har begynt. En del av meg vil ut, men den andre delen av meg vil bare sove. Med tunge bein går jeg nedover oppkjørselen og bort til krysset. Det er vel bra nok? Hører jeg stemmen inni hodet mitt sier, men da tar jeg frem mobilen og knipser noen bilder. Jeg går ut i grøfta for å få noen nærbilder av blomstene som vokser der. Når jeg går rundt der så kjenner jeg på det ubehage og redselen av at noen skal se meg sitte på huk og ta bilder av blomster. Folk må jo tro jeg er sprø, men jeg fortsetter. Bare litt til. Pusher grensene mine. Det er akkurat det jeg må. Hvertfall i dag. Jeg kan klare hva som helst hvis jeg bare tørr å hoppe i det. Så det er nøyaktig det jeg gjør. Jeg slutter å høre på stemmen inni hodet mitt og pusher grensene mine.
Jeg gikk tilbake etter å ha tatt noen bilder. Det hadde jo vært fint å kunne gå en lang tur, men i dag var ikke det noe jeg klarte. Allikevel er jeg fornøyd med dagens tur fordi jeg klarte å komme meg ut døra. Jeg klarte til og med å stenge den negative stemmen ute og kjenne på mestringsfølelsen av å klare og pushe meg selv litt ekstra. I dag er ikke en bra dag, men det kan allikevel bli det om jeg velger å snu det om til en god dag. Jeg er allerede godt i gang. Følelsen av å klare noe kan ha veldig stor innvirkning på dagen og humøret. Derfor velger jeg å tro at jeg kan snu denne dagen til noe positivt hvis jeg bare vil. Er det noe jeg hater mer enn en dårlig dag så er det å gi opp håpet om at det kan bli en god dag. Det er noe jeg ikke vil la skje.
Jeg vil at hver dag skal være fylt med noe positivt. I dag har jeg allerede klart å gjøre det ved å finne styrken i hjertet mitt og kun høre på det. Jeg kom meg ut, jeg fikk tatt bilder og jeg føler meg allerede mye bedre. Marerittet er lagt bak meg og det tilhører fortiden. Det er slik man kommer frem og ikke sitter fast i fortiden. Man må se på det positive. Jeg vet det virker helt umulig, men hvis jeg klarer det så klarer alle det!
Angsten er ikke farlig. Redselen er ikke ekte. Du trenger “bare” å stå i stormen så kan også du bli frisk. Jeg sliter jo med sosial angst og har gjort det i så mange år. Helt siden barneskolen har jeg hatt den redselen. Jeg var livredd for å gå til og fra skolen. Redselen om at biler skulle stoppe eller noen skulle gå forbi meg. Jeg var redd for å bli kidnappet, drept, banket opp eller bare bli dyttet. Alt dette kjente jeg åå hver eneste dag. Friminuttet var enda verre. Så ja, jeg vet hvordan det er å være et barn og slite med sosial angst og depresjon, men også det å være i samme situasjon som voksen. Jeg har alltid stått i stormen og ingen viste hvordan jeg hadde det. Ikke engang familien min viste at jeg stod opp hver morgen med vondt i magen, kvalm og fylt med redsel. De viste ikke at jeg hadde selvmordstanker og prøvde å holde pusten, kvele meg selv og finne på måter å avslutte livet mitt på. Ingen viste noenting.
Jeg er heldig som i det hele tatt er i live! Hele livet mitt har jeg møtt motgang og slitt med tanker om å ta mitt eget liv. Heldigvis har jeg fått hjelpen jeg så sårt trengte. Jeg var helt utslitt og tom da jeg først møtte samboeren min. Nå får jeg høre at jeg er et helt annet menneske og det er fra min beste venninne. Psykologen har hjulpet meg utrolig masse, men det er samboeren min som virkelig reddet meg fra mørket. Jeg har noe å kjempe for, noe å leve for og det gjør meg utrolig lykkelig. Så heldig har jeg vært at jeg har funnet en som faktisk bryr seg om meg og mine følelser. Det er ikke lengre bare et sted å være, men det er et sted jeg elsker å være. Plantene mine gjør meg veldig glad, men det er han som gjør meg lykkelig. Han er grunnen til at jeg klarer å komme meg igjennom alt det vonde. Han er grunnen til at jeg smiler hver eneste dag.
