I hele dag har jeg ligget i senga og sovet. Kroppen bare sluttet å virke og jeg trengte virkelig den tiden til å slappe helt av og ingenting annet. Jeg kjenner fortsatt at kroppen ikke fungerer som den skal, men jeg klarer i det minste å stå oppreist og være våken. Litt kjipt nå som det er natt og jeg egentlig burde sove, men det er sånn det er å være meg.

Nå har jeg fått i meg litt mat og ryddet opp litt der sofaen stod. Når jeg først er våken er det vanskelig å sitte i ro. Allikevel har jeg prøvd nettopp det. Jeg har sett noen episoder med supernatural. Etterpå tenkte jeg å lese litt i boka jeg holder på med og se om jeg får litt søvn etterpå. Det er jo ganske tydelig at kroppen min trenger å hvile mye mer før jeg kan sette i gang å rydde resten her. Jeg har veldig lyst til å få ting på plass og akkurat nå er det alt annet enn på plass.

Bordet står borte ved kjøkkenet og gjør meg sprø. Ja, jeg er vel det man kan kalle en frisk person fanget i en syk kropp. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men ikke har krefter til. Heldigvis hjelper det å slappe av og samle krefter. Andre er ikke like heldige. For ja, jeg føler meg faktisk veldig heldig. Først og fremst fordi jeg kan gå på beina mine. Jeg har opplevd 2 ting som kunne vært grunnen til at jeg ikke hadde vært så heldig. Den ene var på slutten av barneskolen med en gutt fra klassen som slo meg i ankelen med bandykølle. Det kunne gått mye verre om han hadde vært sterkere. Den andre tingen var at jeg ble kjørt på når jeg skulle sykle forbi en innkjøring. Jeg så meg godt for og bilen stoppet. Selvfølgelig begynte jeg å sykle, men da kjørte han og jeg måtte dytte meg vekk og havna i grøfta. Så ja, jeg er heldig som kan gå og har en kropp som delvis fungerer. Det er noe jeg ikke tar forgitt fordi jeg kunne skadet meg veldig mye mer i den ulykken. Heldigvis kom jeg unna med kun vondt i kroppen og skrubbsår, men det er et øyeblikk jeg aldri glemmer.

Når jeg ligger med en kropp som gjør vondt og jeg ikke klarer å stå på beina så tar jeg det med ro fordi jeg vet det vil gå over. Rotet rundt meg kan plage meg, men etter å ha tenkt på hvordan situasjonen kunne vært så tar jeg meg tid til å hvile kroppen. Kanskje jeg får ryddet, støvsugd og satt på plass bordet i morgen. Det viktigste nå er at jeg ikke fortsetter å slite ut kroppen for da blir jeg aldri bedre. Så nå skal jeg hente meg et glass vann, legge meg godt til rette og fortsette å se på TV. For er det noe jeg ikke orker så er det én evig runddans med disse smertene i kroppen, ikke i stand til å stå på beina og bare ligge å sove. Jeg har ting å gjøre og turer å gå.