Da var dagens første pause i gang. Jeg har fått gått dagens morgentur og jeg har ryddet på stuebordet. Det er helt utrolig hvor fort kroppen min blir sliten. Jeg er jo vant til det, men det er jo så klart kjedelig uansett. Man vil gjøre så mye, men så setter kroppen grenser. Heldigvis har jeg lært at med pauser så går det meste. Det går tregere, men jeg får gjort ganske mye allikevel. Jeg har jo all tid i verden. Det er jo ikke sånn at jeg klarer å jobbe i nærmeste fremtid. Nå gjør jeg alt jeg kan for at psyken skal bli bedre, men kroppen har mye jobb foran seg før jeg kan stupe ut i noe. Nå vet jeg hvertfall at jeg kan klare meg bra i en liten butikk som f.eks Nille. Jeg kan også klare en caféjobb. Det eneste det står på er at hodet og kroppen blir frisk. Når det skjer så har jeg veldig lyst til å jobbe på en café, men vi får se hvordan kroppen min blir. Jeg vet at en tur om dagen ikke er nok.
Men vi får ta en dag av gangen og håpe at det vil hjelpe på fremtiden. Fokus på her og nå for å nå målene mine om en bedre kropp og psyke. Og mitt neste steg ble da morgentur. Hvordan gikk det? Vel, jeg syns faktisk det gikk ganske bra. Jeg møtte på et menneske og da var det frem med mobilen og gå på den andre siden, men ellers gikk det veldig bra. Den ekstreme angsten jeg følte på de første gangene jeg gikk alene er nå minsket veldig. Nå er det bare en liten klump i magen av nervøsitet og det er et stort steg i riktig retning. Nå skal det sies at det er kun når det ikke er folk i nærheten, men det er definnetivt en stor forbedring. Jeg vet ikke om det bare er fordi det er sommer og jeg føler meg bedre eller om jeg faktisk er mye bedre psykisk. Uansett er det en veldig god følelse å ha når jeg går rundt i nabolaget.
Over her kan dere altså se noen bilder fra gåturen. Det siste bildet er faktisk fra hagen utenfor. Jeg syntes det var så fint med de blomstene. De ser ut som gigantiske hvitveis.
Jeg trives jo veldig godt her. Alt er utrolig fint og flotte. Allikevel er det noe ved det å ikke ha sin egen hage som gjør noe med meg. Man kan ikke gjøre som man selv vil og det savner jeg veldig. Jeg savner å kunne plante masse blomster i hagen i alle mulige farger. Jeg savner å ha plass til å dyrke mine egne grønnsaker. Det er et veldig flott sted å leie, men jeg savner å ha et eget. Også savner jeg VELDIG å bo ved vannet. Det å kunne gå tur med hunden bort til vannet og bare se utover vannet, drømme seg litt bort. Det var så nydelig og magisk utsikt.
Men er det ikke alltid sånn at når man flytter eller livet begynner på et nytt kapittel så er det ting man kommer til å savne? Jeg føler hvertfall at det er sånn. Fra barndommen savner jeg å tilbringe dagene hos bestemor. Jeg savner henne på julaften der hun satt foran peisen i godstolen. Jeg savner turområdet på Konnerud når jeg flyttet til en leilighet for først gang. Fra Modum savner jeg turstiene på Furumo og vannet. Jeg savner hagen, blomstene og stillheten. Man kunne sitte ute å høre på fuglene synge. Jeg savner også kveldene ute på verandaen med tepper og puter.
Allikevel er det ingenting som kan få meg til å tenke at jeg vil tilbake. Barndommen min var et mareritt, Konnerud var ensomt, i Modum hadde jeg det ikke bra med meg selv. Så det alle beste stedet for meg er her jeg er nå.
Under det verste i disse coronatider så følte jeg på ensomheten og det å være innelåst i sitt eget hjem, men nå føles det veldig bra. Jeg er på det stedet i livet hvor ting endelig går min vei. Hvorfor skulle jeg ønsket meg et annet sted!? Jeg er lykkelig. Også har jeg verdens beste mann å dele hver dag med.
Jeg kan ofte sitte å mimre tilbake til alle disse flotte minnene og alt det gode livet mitt har gitt meg. Det er jo en del av meg selvom jeg har startet et nytt kapittel her sammen med samboeren min. Og så lenge det ikke er noe negativt eller noe som påvirker mitt liv nå så er det jo bare bra å kunne se litt tilbake. Så lenge fokuset er på fremtiden og ikke på fortiden. Jeg er nok ikke den eneste som sitter å tenker tilbake og kanskje savner deler av fortiden.
