Oransje katter har en spesiell plass i hjertet mitt. Når lillesøsteren min var ganske liten, fikk hun en slik katt. Hans navn var Pusur. Det var kongen i gata og husets hersker. Med egen stol som hans trone, hersket han over sitt lille kongerike. Så når jeg så denne boka for første gang, viste jeg at jeg måtte ha den. Og den skuffet ikke.

Fra første side ble jeg dratt inn i en helt annerledes verden, om en katt som ikke hadde noe hjem og en mann som tidligere hadde vært narkoman. Dette skulle bli en berg og dalbane av følelser.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nå skulle jeg få et innblikk i et helt annerledes liv enn det jeg selv har levd. Et liv hvor en katt og hans nye eier skulle få oppleve mye sammen, på godt og ondt. Jeg fikk føle på glede, sorg og sinne, mens jeg leste igjennom boka. Når det dukket opp noe grusomt, måtte jeg lese intenst igjennom siden for å forsikre meg om at det til slutt gikk bra.

Denne boken satte spor i meg som ikke kan beskrives, ikke før du selv leser den. Jeg fikk virkelig mye å tenke på, da jeg leste om denne mannens liv og hva dem begge måtte gå igjennom. Hvordan noen mennesker kunne gjøre livet dems verre, men også hvordan andre mennesker gjorde noe som kunne hjelpe dem.

Man får et så sterkt bilde av hvordan det er å leve som gatemusikant og hva det vil si å komme seg tilbake til livet, etter å ha levd et liv på gata. Hvordan en katt kan redde og snu et menneskets liv. Det var helt fantastisk å få være med på denne reisen igjennom boka. Jeg blir rørt, bare av å skrive om det.

For oss som har hatt dyr i livet, vet vi jo hvor mye de kan bety for oss mennesker. Dem dømmer deg ikke, dem kommer alltid bort til deg når du har det som verst. Som om dem vet nøyaktig hva du trenger, når du trenger det. Og Bob var ikke et unntak. Man forstår fort at denne katten reddet han på flere måter.

Når man sitter på gata og spiller, er det ikke mange som kommer bort og gir penger eller bryr seg. Mange går bare rett forbi. Selvom dem, som alle andre er helt vanlige mennesker, blir dem sett ned på. Som om dem er i veien og ikke fortjener en plass i denne verdenen. Familien vil ikke ha noe med dem å gjøre. Dem blir overlatt til seg selv.

Jeg forstår at mange tenker dette er et liv dem selv har valgt og på en måte er jo det sant. Mange vil ikke engang ta i mot mat, for dem tenker kun på én ting. Men så har vi de få menneskene som ønsker å komme tilbake, men blir sett ned på. De har ikke en sjans. Selvfølgelig er det vanskelig å skille hvilke mennesker som fortjener de småpengene du har i lomme og hvem som vil bruke det på denne ene tingen. Og det er det som gjør livet på gata så utrolig vanskelig.

Det var utrolig trist og vondt å lese hvordan disse menneskene blir behandlet. Hvertfall når man gjør sitt beste for å få livet på skinner igjen. Stor respekt til James Bowen og Bob som virkelig har gått igjennom et røft liv, men som aldri gav opp.

Og har du ikke lest boken ennå, anbefaler jeg deg å plukke den opp og begynne å lese. For dette er en historie man virkelig bør få med seg. Vi må bli flinkere til å se mennesker som lever et annerledes liv. Og vi bør bli flinkere til å stoppe og lytte på andre sin historie. Dette er så viktig å åpne seg opp for. Du kan være med på å endre en person sitt liv.

Jeg har alltid sett de menneskene som sitter på gata, de du ser sliter i en tøff hverdag. Desverre har jeg aldri hatt muligheten til å hjelpe selv, men jeg håper faktisk jeg en dag får sjansen til å gjøre det. For meg hadde det betydd så utrolig mye. Jeg syns vi skal bli flinkere til å hjelpe og støtte andre, om vi har muligheten til det.

Ikke glem å følge meg på Instagram HER.