Da var det onsdag allerede. Jeg må si at jeg gruer meg veldig til å dra til psykologen og hodet mitt sier at jeg bør ta med meg krykkene sånn i tilfelle. Så klart håper jeg jo at kroppen min ikke er så ille som forrige gang, men når jeg blir utslitt av en liten tur på senteret så lover det ikke godt.
Det får bli fredagens problem. Akkurat nå vil jeg bare slappe av. Gårsdagen ble jo ikke akkurat slik jeg håpet. Planen var å lage fiskewok, men det orket ikke kroppen min. Jeg ble liggende i hele går, utslitt. Heldigvis hadde jeg Zpikes så det var ikke så mye vondt i kroppen som det var utmattelse.
Dere har sikkert forstått av jeg sliter veldig med kroppen for tiden. Det har gjort at jeg ikke kan gjøre noe uten at kroppen begynner å verke eller blir utslitt. Jeg har nettopp begynt på vitaminer så vi får håpe at det blir litt enklere fremover. Så klart er det nå høst og det betyr jo automatisk at kroppen min begynner å krangle, men det har ikke jeg tid til.
Uten energi og en fungerende kropp så blir det også vanskeligere for meg å utfordre meg selv psykisk. Og uten disse utfordringene så blir jeg jo ikke noe friskere. Jeg håper virkelig det finnes en måte å bli frisk på, hvertfall fra en av delene. En måte som kroppen min faktisk takler. Å pushe meg for langt er noe jeg er alt for flink til. Jeg har et så stort ønske om å bli frisk også vil jeg bare gjøre en god nok jobb. Derfor pusher jeg kroppen til det punktet der jeg ikke lengre får muligheten til å fortsette. Dette gjør jeg uten å vite det fordi jeg tror at kroppen min er helt fin, men jeg vet jo at den ikke er det. Jeg pusher meg selv så mye at jeg ødelegger kroppen. Enten det er på en jobb eller disse utfordringene. Alltid et ønske om å gjøre mitt beste og føle meg bra, men det gjør ting verre.
Jeg har ikke en normal kropp så jeg kan ikke trene/gå tur 5 dager på rad og tro at kroppen har det bra. Det er ingenting jeg må bevise for noen og hvertfall ikke på bekostning av kroppen min. Jeg prøver alt for hardt fordi hodet mitt er alltid innstilt på at jeg må bevise at jeg er god nok. Hele livet mitt har gått til å strekke seg etter hva andre mener er bra nok, men jeg må slutte å leve i fortiden for jeg har ikke kropp til å holde den standarden som andre har forventet av meg.
Ja vel, så får folk kalle meg lat og si at jeg ikke gidder noe. Jeg vet hva som er sant og hva slags smerter og problemer jeg egentlig sliter med. Dette har ingenting med latskap å gjøre. Det har ingenting med lav smerteterskel å gjøre. Hele mitt liv har jeg blitt fortalt at jeg ikke er bra nok og dette er noe jeg kan jobbe med. Jeg orker kanskje ikke gå turer og møte masse folk, men jeg kan tenke meg frisk. For jeg er bra nok slik jeg er, vi alle er! Jeg må slutte å strekke meg etter noe som er umulig for meg å oppnå og heller bruke tiden på å være meg, være takknemlig for at jeg er den jeg er.
Er det noe jeg ikke orker mer så er det å høre på og tro på det andre sier om meg. Ingen kan vite hvordan jeg har det eller hva jeg går igjennom. Denne psyken, utmattelsen og de smertene er noe jeg ikke ønsker min verste fiende engang. Man føler til tider at de man er glad i hadde hatt det bedre uten meg og mine problemer. Jeg har følt at jeg bare sårer de jeg er glad i og bare er en byrde. Hver eneste gang jeg måtte avlyse noe eller jeg ikke klarer å komme meg ut av senga føles helt forferdelig. Selvfølelig blir jeg lei meg og skuffet over meg selv, jeg er bare et menneske. Jeg har lyst til å ha et normalt liv. Bare det å kunne dra på jobb, komme hjem sliten og lage middag. Bruke helgene på å gjøre husarbeid og slappe av om kvelden. Vet dere, jeg skulle faktisk ønske jeg hadde et A4 liv og det er det som er problemet. Jeg må begynne å skjønne at det livet jeg ønsker er så langt unna at jeg ikke kommer til å nå det. Det er veldig vanskelig for meg å akseptere, men det er det jeg må jobbe med. Jo fortere jeg lærer å akseptere hvordan kroppen min er, jo enklere blir det å leve.
Ikke glem å følg bloggen på facebbok HER.
