En av de mørkeste kveldene

I dette innlegget kommer jeg til å dykke så dypt ned i depresjonen min at det kan være tungt for noen å lese dette. Bare en liten advarsel.

I går kveld var jeg så full av elendighet at jeg bestemte meg for å gå en tur. Kl.21:00 fikk jeg rett og slett nok av å føle meg så elendig at jeg brukte energi jeg ikke hadde på å gå en tur. Først var det helt greit, men så kom tårene. Selvsagt prøvde jeg å holde tårene inne, mens jeg var ute. Jeg prøvde å fokusere på fuglene, den nydelige utsikten og den vakre himmelen. For den himmelen var helt fantastisk. Bare se selv.

På den ene siden var det en fantastisk tur og jeg burde ikke klage, men på den andre siden er det noe inni meg som ikke lar meg nyte dette flotte synet og den fine kveldsturen det egentlig var. Jeg er veldig takknemlig for at jeg bor her jeg bor og jeg elsker virkelig dette stedet, men når det er så mørkt inni meg så er det veldig vanskelig å finne veien ut og nyte øyeblikk som dette. Så det som skjedde var at jeg tok disse bildene og fikk 5 sekunders glede før jeg ble slått i bakken av depresjonen og begynte å gråte. Da skjønte jeg at denne turen ikke ville endre på hvordan jeg følte det inni meg. Noen gang virker det, men ikke i går kveld.

Så hva gjør jeg når jeg føler meg som verst? Jo, jeg går hjem og åpner en cider. Også håper jeg at alle problemene bare vil forsvinne. Det er ikke ofte jeg drikker fordi det smaker ikke noe godt når jeg føler meg bra. Og jeg vet hvordan dette høres ut, men jeg trenger bare å få sagt det. Fordi vi lever i en verden der det ser ut som bloggere lever det perfekte liv og instagrammen er full av perfekte bilder og perfekte jenter, men dette er faktisk ikke virkeligheten. Vi sliter alle med noe og jeg vet selv at det ikke er bra å drikke. Selvom det bare er en cider så er det ikke greit. Jeg bare kjente at jeg hadde nådd bunnen og var så lei av å føle på den elendigheten som har ligget over meg.

Så la meg fortelle dere hvordan de siste dagene faktisk har føltes for meg. Jeg har kjent på den følelsen av å ikke strekke til, ikke få til noe og ikke kunne holde det nivået som jeg har satt for bloggen min. I tillegg føler jeg meg så hjelpesløs, ute av stand til å hjelpe de jeg er glad i. Det å miste all gleden inni meg er jeg veldig kjent med, men når alt dette kommer over meg og mørket sluker meg så er det vanskelig å tenke at man må gjøre det beste ut av det.

Helt siden raset i Gjerdrum har jeg vært uten psykolog og vet dere hva? Jeg har faktisk ikke ork til å ta opp den kampen om hjelp. For jeg vet det kommer til å være folk i kommentarfeltet som vil si at jeg må skaffe hjelp. Hvilken hjelp? Det finnes jo ikke hjelp. Så hva gjør jeg? Jo, jeg holder ut og jeg tenker positivt fordi jeg vet at det vil komme bedre dager. Det burde være hjelp til meg i kommunen, men det har altså sviktet. Så da virker plutselig ikke den cideren så ille, men jeg vet jo at det er det. Ikke cideren i seg selv, men hvorfor jeg drikker den. Derfor stoppet jeg etter noen slurker og fant ut at det var på tide å komme seg i seng og få seg litt søvn.

Og slik var altså gårsdagen min. Uten å pynte på det. Dette er livet mitt og jeg er alt annet enn stolt av hvordan jeg håndterte depresjonen, men jeg syns det er så viktig å sette dette i et lys slik at andre som sliter kanskje syns det blir lettere å prate om. For det er så viktig å prate om hvordan man har det. Det å være åpen om psyken er første steget til å bli frisk. Noe som er minst like viktig er at folk faktisk lytter, er der og ikke bare sier “så gjør noe med det da” eller “da burde du skaffe hjelp”. For å få en slik kommentar uten å få støtte kan gjøre mer skade enn det hjelper. Om en person kommer til deg og vil snakke om hvordan de har det så burde man lytte. Det kan hjelpe mye. For vi vet at vi trenger hjelp, men det kan være fint å ha noen som kan være der å støtte og lytte. Du trenger ikke komme med masse råd eller forstå hvordan personen har det. Bare hør på hva de har å se og du vil gjøre dem en stor tjeneste.

Så hver så snill og ikke kom med “du trenger hjelp” i kommentarfeltet fordi det vet jeg. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg hatt psykologtimer 1 gang i uka. Jeg vet også at det finnes telefonnummer man kan ringe for å ha noen å snakke med. Problemet er bare ikke helt der det ligger. Og jeg tror at hvis jeg skulle forklart det hele så ville dette innlegget blitt ganske langt, men jeg ville bare dere skulle få hele historien og få et innblikk i hvordan mitt liv kan være i små perioder. For det er heldigvis ikke så ofte at livet slår meg så hardt ned i gjørma som den gjorde i går.

Vi får se om dette kan bli en bedre dag.

Følg bloggen på facebook HER

2 kommentarer
      1. ❤❤❤ Syns det er så utrolig viktig. Så mange som trenger hjelp, men ikke får det. Kan stå om liv og død. Slik det ble med mitt tantebarn som bare ble 13 år fordi systemet sviktet henne. 💔

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg