Jeg har ikke vært veldig aktiv på bloggen og egentlig ikke sånn generelt heller. Det begynte med at jeg hang opp klærne og ble så sliten at jeg måtte legge meg. Jeg våknet litt før samboeren min kom hjem og følte meg egentlig ikke noe særlig bedre etter ekstra søvn. Jeg prøvde å drikke vann, men følte meg bare verre. Beina mine begynte å drikke som om det skulle vært tusen maur inni beina mine. Det var så ekkelt og jeg holdt på å bli gal. Jeg måtte holde beina i bevegelse for at jeg ikke skulle bli sprø. De var ikke numne eller noe. Faktisk har jeg aldri følt det så ille før. Det pleier å komme en lignende følelse i beina og magen når jeg blir rastløs og nesten slår hodet i veggen. Da må jeg bare ut, men hadde jeg gått ut nå så hadde jeg nok ikke kommet langt før beina mine hadde sviktet.
Når vi fikk spist og jeg var sånn passe mett så hadde det gått over. Jeg vet ikke om det kun var det eller at jeg slappet av med en film. Borte ble det hvertfall. Så da kunne jeg fokusere på filmen jeg og samboeren min så på. I tillegg har jeg fått betalt noen regninger og bestilt undertøy og en liten sekk. Jeg begynner å bli lei av veska som sklir ned fra de små skuldrene mine. Overarmene er store, men skuldrene er så små at den sklir av uansett. De stygge overarmene mine er ikke til hjelp engang. Så når jeg skal ut og trenger litt plass til saker og ting då kan jeg bruke sekken.
Da var det bare én ting igjen å gjøre og det er å sove. Får jeg sove? Nei! Har jeg prøvd? Å jada. Jeg gikk å la meg samtidig som samboeren min fordi jeg var helt utslitt. Mens jeg ligger der så blir jeg mer og mer våken og det endte med at jeg gikk ut i stua og satt meg der. Det er så irriterende når man har lyst til å sove, men ikke klarer det. Noen ganger går det helt fint, men som regel ender det opp med at jeg må sette meg i stua alene og han sover alene på soverommet. Han merker som regel ikke noe til det. Det er verre med meg som sitter oppe om natta og gjør meg selv gal. Jeg skjønner bare ikke at søvn kan være så vanskelig når jeg faktisk er helt utslitt.
Dagen i morgen var egentlig satt av til å gjøre noen ting, men nå er jeg jaggu ikke sikker på om jeg kommer til å orke det. Jeg håper jo det. Det er ting som må gjøres. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke har noe samtale med psykologen før mandag igjen. Jeg tror jeg bare trenger litt tid til å få kommet meg tilbake igjen. Det har hvertfall ikke vært noen panikkanfall eller angst/depresjon i dag og det er jeg veldig takknemlig for. Nå vet jeg ikke hva det som skjedde faktisk var, men jeg har ikke opplevd sånt på den måten før så det er nok ikke “det vanlig”.
Men nå tror jeg at jeg skal prøve å sove. Jeg må nesten bare prøve helt til det går. Jeg kan ikke være utslitt i morgen. Bare å krysse fingrene og håpe på det beste.