Alt som har skjedd her i Gjerdrum de siste par dagene har virkelig slitt meg helt ut. Jeg har sovet hele dagen og først nå har jeg fått lagd middag. Jeg er veldig glad for at jeg hadde alt klart for jeg hadde aldri i verden klart å stekt kalkun og lagd waldorfsalat i dag. Heldigvis slapp jeg det så det ble en god middag i dag hvertfall. Ellers så går tankene mine til de personene og dyrene som ennå ikke er blitt funnet i raset her nede i Ask. Det kom allikevel en veldig god nyhet tidligere i dag. En dalmatiner har blitt funnet og er i gode hender hos dyrlegen da den har en liten skade i beinet. Forhåpentligvis blir hun helt bra igjen.

Også leser jeg hvor de andre dyrene er savnet og ser at eieren også er savnet. Det er så utrolig trist. Jeg håper både eierne og dyrene dukker opp til slutt og at de er like hele alle sammen. Faktisk er det de eneste tankene jeg har i hodet for tiden. Måtte alle bli funnet i live! Dette har vært noen veldig tunge og triste dager for Gjerdrum. Heldigvis er det så mange som har hjulpet med klær og alt mulig.

Dessverre er det langt fra over. Veggene i denne store gropen faller ned litt etter litt og drar med seg hus sakte med sikkert. Det er jo helt grusomt hele greiene. Flere og flere blir evakuert fra hjemmene sine. Ja, dette er virkelig en enorm tragedie. Heldigvis kan vi nå få evakuert husene slik at ingen flere liv står i fare. Nå er det bare opp til letemannskapet å finne resten av menneskene. De står på som bare det, men det er jo så klart veldig begrenset hva de kan gjøre siden hele området er så ustabilt.

Dette er jo ikke noe som vi er nødt til å bekymre oss for at skal skje med oss, men allikevel er det jo en usikkerhet og mye uro i kroppen min. Vi bor jo et stykke unna og her er det ikke samme massen under husene (som jeg vet om), men allikevel tenker jeg det verste. Dette har nok mest med psyken min å gjøre. Dette er jo en liten bit av hva alle disse menneskene føler på og den følelsen av usikkerhet, ikke vite hvordan disse savnede har det og hvor de er har jeg jo følt selv. Da tantebarnet mitt var savnet så satt jo jeg her og ikke kunne gjøre noe. Det er den verste følelsen man kan ha. I det minste fant dem henne og vi kunne si farvel til den vakre jenta våres. Her har vi jo mennesker som ikke er funnet så de nære og kjære har det jo ikke bra. Derfor tenker jeg hele tiden og jeg håper at alle som bor i dette området og alle som er savnet vil bli funnet. Mer enn det kan jeg ikke gjøre så jeg føler meg litt hjelpeløs, men hvem gjør vel ikke det i denne situasjonen?

For en måte å måtte starte det nye året på. I det minste har folk kunne samles og tenne lys litt bortenfor her. Jeg har ikke dratt fordi jeg klarer så vidt å gå, men det er godt å se at folk gjør dette. Her skal jeg også tenne et lys, et lys for håp. Et håp om at alle skal komme til rette i live.

Og hvis du vil hjelpe disse stakkars menneskene som ikke har noe hjem så kan du gi litt penger til spleis (Røde Kors) HER slik jeg har gjort. Vi har alt vi trenger nå så jeg gav det siste jeg hadde til denne spleisen. De trenger det mer enn meg. Har du litt til overs (om det så er 20,-) og du ønsker å hjelpe så har du hvertfall muligheten nå. Å miste hjemmet sitt må jo være helt grusomt så la oss hjelpe så godt vi kan. De har fått klær av så mange fantastiske mennesker og det er kjempe flott, men de trenger jo å få fikset hele nabolaget.