Vi snakker alltid om at vi må miste et par kilo så er vi fornøyd, men nå har jeg gått ned 22 kg og jeg føler meg like stor som jeg gjorde for et halvt år siden. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at jeg er blitt tynnere og smalere. Jeg ser jo så klart dette i speilet, men hvorfor klarer jeg ikke føle det når jeg går bort fra speilet? I alle år har jeg blitt kalt tjukk osv. uten at jeg trodde at jeg brydde meg. Kanskje henger disse kommentarene igjen helt bakerst i hodet, men jeg tenker aldri på det. Hver dag står jeg foran speilet og sier til meg delv at jeg har en fin kropp, men så fort jeg går vekk så er følelsen av glede borte. Jeg ser ned på magen min og blir lei meg. Hvorfor lot jeg det gå så langt og hvordan kan jeg få vekk denne magen? Jeg prøver alltid å minne meg selv på at jeg er fin, men det går fort over. Hva skal egentlig til for at man skal tro på seg selv utenfor speilet? Har jeg et problem? Burde jeg skaffe hjelp? Hva forårsaker egentlig dette at tykke mennesker som går ned i vekt føler seg tykke fremdeles? Jeg vil så gjerne tro på meg selv og andre når man hører at man har blitt tynnere.
Når jeg skal pynte meg kan jeg godt ta på en ettersittende kjole, men hettejakka har blitt mitt skjold. Jeg har ikke gått i bikini én eneste gang i år og jeg tror heller ikke at det er noe som kommer til å skje.
Nå har jeg stått på samme vekt en god stund og tenker med meg selv at vis jeg bare klarer å gå ned 5 kg til så er jeg fornøyd. Er jeg egentlig det? Når jeg endelig klarer å gå ned de kiloene, vil jeg se på meg selv som fin utenfor speilet? Vil jeg klare å gå i kjole uten hettejakka eller ta på meg en bikini?
Jeg har jobbet veldig mye med meg selv psykisk, men noen ganger tar det lengre tid. Det er så mye å jobbe med. Jeg har slitt helt alene i så mange år uten å vise hvordan jeg har det. Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen til moren min da jeg endelig turte å fortelle henne at jeg sliter. Selvfølgelig trodde hun meg ikke for jeg hadde alltid pakket inn følelsene mine og satt på et smil. Allikevel håpet jeg at hun ville forstå så jeg hadde noen å snakke med, men murveggen ble fort bygget opp igjen. For hvordan skal man klare å snakke om alle disse årene med mobbing og smerte når man har låst dem inne? De følelsene og tankene jeg har kommer ikke ut av seg selv. Jeg tror nok aldri jeg vil få mamma til å forstå hvor vanskelig livet mitt har vært og det er helt greit. Nå forstår jeg hvorfor hun ikke tror meg og ikke klarer å sette seg inn i alt dette. Jeg sa aldri noe til henne da det skjedde. Jeg sier skjeldent noe nå. Jeg kommer nok heller aldri til å snakke om mye av det. Det er ikke sånn jeg er.
Det er kanskje derfor det er vanskelig for meg å forstå at jeg har gått ned i vekt. Jeg har så mange negative tanker i hodet mitt så det er ikke plass til de positive. Det betyr ikke at jeg kommer til å sulte meg tynn eller spise meg tykk. Jeg har funnet en balanse og den har hjulpet meg å innse at jeg ikke trenger å være perfekt. Jeg er en fighter og det er jo ganske kult. Det syns hvertfall jeg!
Hei. Du er flink til å sette ord på ting, men noen ganger kan det være bra å få snakket med noen. Så mitt tips er å prøve å få hjelp til å like deg selv, hjelper ikke å være tynn eller tykk hvis en ikke har det godt med seg selv. Du er ei alt for bra jente til å få livet ødelagt av vonde tanker. Klæm
Aw tusen takk kjære, snille tante for gode ord og at du tok tiden til å komme inn hit. <3 jeg jobber mye med meg selv. Det har blitt mye bedre, men vis det plutselig stopper og jeg ikke kommer videre så kommer jeg til å oppsøke hjelp.
Grunnen til at man hele tiden tror man er tykk selvom man har gått ned masse er fordi hodet ikke følger med, om du har blitt mobbet for å være tykk i mange år så er det psyken det går på, se selv når jeg ble “tynn” altså, jeg slanket meg ikke engang, det bare ble sånn fordi der jeg bodde før var det ikke buss tilgang, a jeg gikk mange store og tunge bakker hver dag, jobbet mye æ spiste kun kjøtt og grønnsaker, da ble jeg ganske tynn iforhold til det jeg hadde vært, fikk til og med beskjed fra folk i familie at nå holdt det å slanke seg, enda jeg aldri hadde gått inn for det. Men greia er at jeg FØLTE meg alikevel som en hval, selvom det jeg så i speilet var noe helt annet, jeg ser på bilder nå i ettertid at jeg faktisk var VELDIG liten iforhold til det jeg var, og nå, ja nå har jeg lagt på meg igjen, går ned litt etter litt men jeg har rett og slett gitt faen i hva folk sier til meg, om noen påpeker at jeg har lagt på meg så sier jeg bare ja jeg vet det, med et glis om kjeften, fordi det er bedre at jeg selv er klar over det enn ikke. Men man tenker sånn fordi hodet er vant med at man har fått høre i alle år at man er tykk osv og da sitter det psykisk, uansett om du har gått ned, jeg hadde det ak likedan selv, du må bare jobbe med det selv, for hodet trenger også tid til å omstille seg, om det i det hele tatt gjør det vet ikke jeg men jeg hadde det ak likedan selv og ser nå i ettertid at det bare var hodet mitt som fucka med meg, håper du slipper å tenke sånn etterhvert og at det går seg til.
Tusen takk for at du tok deg tid til å komme inn her og fortelle meg alt dette. Det er til stor hjelp. Du er utrolig god vennen. <3 jeg får prøve å jobbe mer med psyken til jeg er der jeg ønsker å være i hodet. <3
Bare hyggelig, jeg hjelper til der jeg kan, om jeg ikke får gjort så mye så får jeg iallefall fortalt at du ikke er den eneste❤️
Ja jeg håper det ordner seg for deg, men synes du er på god vei når du skriver at du forteller deg selv i speilet hver dag at du er god som du er, og ikke slik hodet tror det er❤️
Ja du er utrolig mye til hjelp vennen. Jeg må jo si det har blitt en smule bedre, men slikt tar vel lang tid. Hodet følger ikke akkurat med på reisen.
Kristin her. Vi får møtes osv en dag. Så skal jeg komme med noen råd om åssen jeg har taklet det osv. 🙂
Uja det må vi få til. Tusen takk. Så snit av deg å ville dele din erfaring:) setter jeg utrolig stor pris på.