Jeg tror aldri jeg har tatt så godt vare på huden og håret mitt før nå. Kanskje ikke så rart. Før jeg flyttet hit så hadde jeg det ikke så bra med meg selv. Hver dag ble jeg dyttet ned og aldri helt forstått av noen rundt meg. Vel, nesten da. Jeg har jo ei veldig god venninne som virkelig har vært der for meg i tykt og tynt, men det hjelper jo ikke så mye når man bor med en som ikke er bra for meg. Og det endte jo med at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv og ikke brydde meg verken om hva jeg hadde på meg eller noe sånt. Så det er jo både godt og litt rart å føle seg så mye bedre som jeg gjør nå. Jeg trodde helt ærlig at jeg aldri kom til å komme dit hvor jeg orket å bruke tid og energi på å virkelig ta vare på meg selv, men her er jeg i dag.
Det er som å være en helt ny person. Ansiktet mitt lyser jo opp av lykke. Det har jeg jo fått bekreftet mer enn én gang at jeg ser mye mer lykkelig ut nå. Og det begynner jeg virkelig å kjenne nå. Jeg stod jo på badet nå nettopp (grunnen til at jeg skriver dette innlegget) og vasket fjeset mitt. Dette har jeg aldri gjort før fordi jeg har ikke hatt ork til det eller følt at jeg trenger det, men man føler seg jo mye bedre med en gang. Så jeg står og ser meg i speilet og tenker du har kommet veldig langt på disse to årene du har bodd her også smiler jeg til meg selv. For det får meg til å føle meg så mye bedre av å endelig ha kommet meg videre psykisk. Jeg er på vei ut av den giftige tankegangen som ble dyrket i meg da jeg bodde med en annen. Nå tenker jeg at dette er starten på et helt nytt liv og det føles så godt!
(Dette var meg før)
Toxic forhold er kjempe farlig og det ødelegger deg uten at du selv vet det. Du aner ikke hva som har skjedd før du er ute av det. Det er jo nesten verre enn mobbing fordi man merker ikke hvor ille det faktisk er. Jeg hatet meg selv i flere år fordi jeg hele tiden fikk høre det. Plassen i rommet som egentlig var ment for meg turte ikke jeg å ta fordi jeg var redd for å dumme meg ut, gjøre feil og bli hatet. I 3 år følte jeg at kroppen min var et fengsel og at jeg bare satt inni et mørke inni meg selv og gikk på autopilot. Når jeg så meg selv i speilet var alt jeg kunne tenke på at jeg var stygg. Gangene jeg ikke klarte å gjøre noe hjemme så følte jeg meg lat. Fordi det var alt jeg fikk høre. Dette har sittet igjen så lenge og virkelig ødelagt meg, men i dag våknet jeg helt opp og så meg selv som den jeg er ment å være. Alt dette er takket være min kjære, tålmodige, gode samboer som aldri har gitt meg opp. Så nå håper jeg at det kommer en lys og vakker fremtid der jeg kan føle meg så bra som jeg gjør nå.
Nå skal ikke jeg sitte her og snakke dritt om han andre, men det var et forhold som ikke var særlig bra for meg. Vi skulle helt klart ha slått opp og vært borte fra hverandre første gangen, men så ble vi sammen igjen og alt gikk rett vest. Hadde jeg kunnet endret på én ting i livet mitt så ville det vært å pakket tingene mine og aldri kommet tilbake til han igjen, men kjærlighet gjør én blind. Jeg har lært nå da. Og jeg vil aldri tillate meg selv å være i et forhold som skader meg slik han og hans familie skadet meg psykisk. Heldigvis er jeg ikke den jeg var den gangen. Jeg er mye sterkere og øynene er åpnet. Også har jeg jo begynt et nytt kapittel i livet mitt med en fantastisk mann som behandler meg godt. Disse 2 årene har kommet med mange prøvelser, men de har også vært de beste årene i mitt liv. Jeg elsker han så utrolig høyt. Uten han hadde jeg aldri kommet meg så langt som jeg har i dag.
(Dette er meg nå)
Jeg ser ikke lengre på kroppen min og tenker at jeg vil endre på noe og at alle andre er penere enn meg. Denne kroppen er god nok akkurat som den er. Med alle feil og mangler. Den er min og derfor liker jeg den. Så fremover nå vil jeg ta godt vare på denne kroppen og gjøre alt jeg kan for å ta vare på den lykken jeg følte i kveld. Vi har så klart alle våre opp og nedturer, men jeg tror dette er starten på et helt nytt liv og en helt ny meg. Jeg er så klar for å gi litt mer slipp og ta et steg av gangen ut av dette mørket jeg har levd i. 5 år har jeg hatt disse tankene og følelsene som har styrt meg og tappet meg for krefter. Endelig har jeg en fot ute av det marerittet.
Jeg sliter jo fortsatt med angst og depresjon, men å komme seg ut av denne tankegangen om at jeg ikke er bra nok, ikke pen nok og ikke er verdt noen ting er jo veldig godt. Kanskje ikke helt ute, men jeg er hvertfall på vei til et mye bedre liv og et så mye bedre selvbilde. Så en stor takk til min flotte mann som er så fantastisk og aldri sier noe stygt om meg. Kun roser meg til himmels og elsker meg for den jeg er. Jeg kunne ikke hatt en flottere mann. Nesten uvirkelig at han er min. Jeg er virkelig så utrolig heldig som fant en mann som reddet meg fra… vel, meg!
Følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram youtube
