Det faller sakte, men sikkert på plass

I går var en veldig fin dag til tross av alle disse smertene som kroppen min gir meg. Det hele startet med at jeg våknet utslitt og med verkene ledd. Selvom jeg hadde fått en god natt søvn så var det selvfølgelig ikke noe å rope hurra for. Det ble å ligge på sofaen selvom jeg egentlig ville gjøre alt mulig annet enn det. Når klokken nærmet seg halv 2 så tok jeg på med skoa og gikk ut av leiligheten til kjæresten min. Jeg gikk snarveiene vi hadde gått mange ganger for å komme til bussen. Jeg så bussen svinge inn på stoppet, men jeg hadde bestemt meg for å spare de pengene og begynte å gå ned til sentrum. Det tok ganske lang tid og jeg måtte til slutt slappe av på en krakk som stod ved fortauet. Beina dunket og ryggen verket, men jeg fokuserte på å få roet beina før jeg gikk videre. Vel fremme i sentrum fant jeg ut at jeg hadde veldig god tid. Heldigvis var det en benk jeg kunne sitte og slappe av på etter en 45 minutters lang gåtur. Jeg var helt utslitt, men utrolig stolt av meg selv. Jeg hadde faktisk klart å gå hele veien og det helt alene. Da er det lov å skryte litt av seg selv, syns jeg.

Jeg fikk snakket med sjefen på butikken og det var ikke noe problem å begynne i praksis der. Det var nesten ikke noe spørsmål før hun begynte å snakke om hvilke dager jeg ville jobbe osv. Jeg var så glad at jeg kunne hoppet over disken og klemt henne. Så dette blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å starte i oktober.

I dag har jeg tatt en telefon til veiledern og sendt en melding til saksbehandler på nav. Jeg har mange spørsmål og mye som skal i orden før praksisen. I tillegg må jeg jo hjemom og hente tingene mine. Jeg skal flytte inn til kjæresten. Som vi har sagt til hverandre så har det gått fort, men det føles bare så riktig. Vi trives i hverandres selskap og er avslappet. Det føles som vi har kjent hverandre i lang tid. Jeg kunne virkelig ikke hatt det bedre. Så hvorfor vente?

Da er det bare å få alt annet på plass så kommer resten av seg selv. Så ble 2019 en helt ny start allikevel. Hvem skulle tro det?

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg