…Når du skulle ha dusjet, men ikke klarer å finne energi eller ork til å gjøre det. Du vet at du vil føle deg bedre, men veien til dusjen og all den energien som kreves for å ta seg en dusj finnes ikke i kroppen. Så du ligger bare der og hater deg selv og føler deg ekkel, men klarer ikke gjøre noe med det.

…Når du har mange ting å gjøre og ikke får gjort noe. Ting irriterer deg, men du klarer ikke rive deg løs fra senga for å gjøre noe.

…Når du er sulten, men egentlig ikke. Du spiser nesten ingenting fordi du ikke orker å lage noe og ingenting frister. Eller du spiser bare ting som ikke er bra for deg og gjør kroppen lei seg.

…Når du ikke klarer å smile selvom du egentlig ville vært kjempe glad for noe. Du klarer bare ikke føle det lengre. På en måte er du ikke deg selv og lyset har allerede sluknet eller er gjemt veldig godt. Så det som fikk deg til å smile eller som gjorde deg så takknemlig og glad er helt borte. Du klarer faktisk ikke kjenner det og det gjør deg trist.

…Når du egentlig vil være med venner/kjæresten/familien, men når du er det så vil du bare være alene fordi det er alt for slitsomt å være med noen andre.

…Når du gråter uten grunn og du egentlig ikke har energi til å gråte, men du gjør det allikevel fordi det er den eneste måten du klarer å føle noe som helst. Det er som om man har glemt hvordan man føler seg bra, men at den triste følelsen er bedre å kjenne på enn å ikke føle noe.

…Når du ikke orker å skifte klær. Du går i den samme pysjen hele tiden fordi du ikke har ork til å finne frem et antrekk og kle på deg. Så du går rundt i pysjen eller morgenkåpe fordi da slipper du å måtte bruke energi du ikke har på ting du ikke må. Det er jo ingen som skal se deg uansett, så du bryr deg ikke.

…Når du ikke klarer å gre håret eller sminke deg fordi det tar energi du ikke har. Så uansett hvor mye du ønsker å se bra ut så klarer du ikke. Til slutt vil du ikke se deg selv i speilet. Du bare graver deg under dyna fordi dette er det eneste stedet du føler deg trygg.

…Når du føler at du er fanget og tiden står helt stille, men alle andre ser ut til å gå videre uten deg.

…Det tomrommet inni deg som sugerør ut all gleden og energien. Det er en kamp inni deg som ingen kan se, men som er grusomt vanskelig å overvinne når den først komme seg inn.

…Farlig! Først så kjenner du ikke at du har depresjon. Den drar deg sakte, men sikkert ned i et mørkt hull til du nesten ikke får puste. Når du først har kommet så langt ned så skjønner du hva du har med å gjøre. For ingen kjenner de første symptomene til depresjon og tenker at dette kan bli alvorlig. Man er jo bare utslitt og lei, men da har depresjonen allerede begynt å dra deg ned i mørket.

Så når barnet ditt sier at det er noe galt og at de føler seg mer utslitt enn vanlig så få dem til legen. Og står barnet ditt eller noen du kjenner og sier at livet er tungt så strekk ut en hånd slik at dem vet at de ikke står alene. Hjelp dem slik at de får profesjonell hjelp. Fortell foreldrene, be vedkommende kontakte lege eller ringe til mental helse (tlf: 116 123). For jeg har selv slitt med depresjon i mange år og det vil ikke bli bedre før noen tar deg seriøst og gir deg profesjonell hjelp. Og er du deprimert eller føler at livet er tyngre enn det pleier så aksepter hjelpen du får. Til slutt vil du finne styrke til å kjempe. Det vil ta tid og mye energi  tårer og håpløse dager, men du vil til slutt finne lys i tunellen. Aldri gi opp! Vi har ingen å miste.

#ikke1til

Bloggen på facebook finner du HER