Da var det en ny dag og kroppen min er fortsatt i ganske dårlig stand, men som jeg sa i går så skal jeg gå en liten tur. Jeg må bare våkne ordentlig først. I natt har jeg faktisk sovet ganske greit. Kanskje jeg kommer meg tilbake til gåturene mine igjen. Det hadde virkelig vært godt nå. Jeg trenger å komme meg ut, særlig disse dagene.

Akkurat nå føles det ut som det er umulig å konsentrere seg om noe som helst. Jeg prøver å skrive dette innlegget, men så må jeg sjekke facebook. Plutselig må jeg sjekke instagram. Også klarer jeg så vidt å holde øynene åpne. Ja, så er det den “stirre ut i lufta uten grunn” tiden. Så det tar litt tid å skrive i dag. Faktisk tror jeg alt kommer til å ta tid i dag. Det er jo den tiden av måneden som sorgen tar ekstra mye over og minner meg ekstra godt på at Jennie ikke lengre er blant oss.

Jeg fikk et bildet på snapchat av svigerinna mi. Dem hadde vært på graven hennes og gitt henne en ulvebamse. Jennie likte ulver og det var så fint at hun kunne ha en bamse fra feriene familien hadde vært på i sommer. Hun hadde elsket den bamsen.

Det er ikke lett å finne ord på disse dagene her. Savnet er så stort at hjertet nesten ikke klarer å holde ut. Sorgen får magen min til å knyte seg og det gjør vondt i hele meg. I det minste har Jennie endelig fått hvile. Hun har fred. Allikevel ville jeg gjort alt for å se henne igjen. Jeg ville gjort alt for en klem, latteren hennes og det flotte smilet hennes.

Jeg vet at dagen i dag vil bli tung og vanskelig, men man får gjøre det beste ut av det. En ting er hvertfall sikkert og det er at det blir ikke noe musikk i dag. Er det noe jeg ikke orker så er det å gråte uten å få puste. Jeg har ikke noe krefter i kroppen akkurat nå og det blir nok ikke noe bedre utover dagen. Allikevel vil jeg ta den gåturen i dag. 5 minutter eller 1 time. Det er det samme så lenge jeg kommer meg litt ut.

Dagen i dag blir ikke så spennende. Jeg vil bare komme meg igjennom disse dagene sånn at jeg får puste normalt igjen. Det er vanskelig å gjøre noe som helst, men man må jo prøve så godt man kan. Man skal jo prøve å leve videre, men det føles nesten umulig. Særlig når disse dagene kommer og gjør alt så mye verre.

Jeg kommer aldri til å glemme den smerten som fylte kroppen min da jeg fikk melding om at Jennie var forsvunnet. Bare tanken på den dagen gjør meg uvel og jeg får nesten ikke puste. At hun satt alene i skogen, ute av stand til å fortsette livet. De tankene gjør så utrolig vondt og de kommer alltid tilbake hver måned.

Det har gått 7 måneder, men det føles ut som det nettopp har skjedd. Hvor ble av den tiden? Når man hører om slikt så tenker man at det aldri kan skje sine egne. Ikke før det faktisk skjer. Hvordan man skal takle at et barn tar sitt eget liv vet jeg virkelig ikke. Man bare kjemper igjennom de tunge dagene og tar godt vare på de gode, I guess.

Jeg har ingen svar på hvordan man skal komme videre fra noe sånt, men jeg har et svar på hvordan man skal forhindre at en slik tragedie rammer deg eller de du er glad i. Det er så utrolig viktig at vi står sammen og at vi lytter til de som trenger noen å snakke med. Og at de som trenger, oppsøker hjelp. Jeg kan ikke si dette for mange ganger. Å miste noen er vondt uansett, men å miste til selvmord er så mye verre enn noe annet jeg har opplevd. Savnet og sorgen er enorm, men man sitter også med tanker om hvordan hun hadde det, hva hun gikk igjennom. Tanker som jeg skulle vært der for henne, jeg skulle hjulpet henne, jeg skulle snakket og lyttet. Vi er bare mennesker og vi trenger hverandre. Så bruk din stemme, fortell de du er glad i hvordan du føler deg. Lytt til de som kommer til deg med sine problemer. Du kan redde et liv.

#ikke1til -snakk med noen!