Beklager at jeg ikke oppdaterer bloggen så mye, men kroppen min har desverre ikke vært i stand til å gjøre så mye i dag. Jeg skal prøve å få oppdatere dere om dagen min nå. Akkurat nå ligger jeg rett ut. Jeg orker ikke skru på og følge med på supernatural engang. Så hva gjør jeg? Jo, jeg ligger bare her og prøver å komme igjennom denne dagen.
Dagen begynte med skikkelig smerter i hendene og ryggen. Derfor tok jeg enda en zpikes for å slippe smertene. Jeg vil allikevel ha null energi og kroppen vil føles helt forferdelig, men det er ikke det som gjør meg mest gal av alt sammen. Når den var satt på plass så var det å varme 2 rundstykker til frokost. Bare det er en utfordring, men jeg klarte det hvertfall. Så kom jeg på at jeg hadde noen tabletter i skapet som kanskje kan hjelpe. B-kompleks heter dem og det skal hjelpe syn, hud og hår. I tillegg til stoffskifte og nervesystem. Det er ikke akkurat første gang jeg har gått på B-vitaminer, men det begynner å bli en stund siden nå. Det har hvertfall pleid å hjelpe på kroppen før så det er jo verdt et forsøk. I tillegg tenkte jeg å kjøpe C-vitaminer siden det også skal hjelpe for dem med fibromyalgi. På dette tidspunktet vil jeg gjøre alt for å bli bedre for disse dagene har vært et rent H******! Det kommer til å bli en del permanente forandringer for å si det sånn. For er det noe jeg ikke vil så er det å ligge her dag etter dag og ikke klare de helt enkleste, hverdagslige tingene. Om disse tingene kan hjelpe meg i hverdagen så sier jeg kjør på!
Etter frokost så har jeg ligget rett ut og sett på tv, sovet og sett mer på tv. Så var det på tide med middag og jeg klarte så vidt å kutte opp et par grønnsaker til taco. Samboeren min tok seg av stekingen sånn at jeg slapp å stå og gjøre det. Etter middag ble det mer tv, men til slutt klarte jeg ikke følge med.
Jeg prøvde å sitte litt på senga og se samboeren min spille, men det tok ikke lang tid før jeg ble svimmel og uvel. Så her ligger jeg, i stua, med en skjelvende, utmattet og ødelagt kropp. Helt ubrukelig! Og alt jeg vil er å gå turer igjen. Derfor håper jeg det vil gå bedre når jeg har endret litt på kostholdet. Det er lov å håpe. Uten håp har jeg ikke mye igjen.
Dagene går egentlig ganske fort. Det er som sand som sklir mellom fingrene mine. Halvparten av tiden bare ligger jeg her og ser på plantene i vinduet eller på tven. Resten av tiden ligger jeg å sover eller spiser. Det er ikke mye til liv når man er på sitt verste, men samboeren min gjør det verdt det. Han får alle dagene mine til å lyse opp. Med han har klarer jeg alltid å finne det positive og det er jeg enormt takknemlig for. Jeg sliter kanskje med veldig mye, men jeg føler meg allikevel som verdens heldigste jente som har han i livet mitt. Så ikke syns synd på meg. Jeg har verdens beste gave livet kunne gitt meg. Jeg har ekte kjærlighet, en mann som bryr seg om meg.
