En ny, skummel historie er skrivd og klar for at dere kan sette dere ned og lese. Jeg håper dere liker den. I dette innlegget har jeg brukt bilder jeg har tatt selv og redigert litt. Og historien er skrevet ut i fra bildene og ikke omvendt. Så det var noe helt nytt. Som regel skriver jeg historiene først og så finner bilder som passer. En liten utfordring, men jeg syns jeg klarte det greit. Fortell meg gjerne hva du syns.
Seriøst, pappa!? Så typisk av han å gjøre noe sånt som dette. Du liker jo å gå turer i skogen… Ja, men ikke klokka åtte på en høstkveld, helt alene. Det er jo ikke akkurat første gang han gjør noe sånt. Bare fordi han skal noe viktig og ikke vil at jeg skal være hjemme alene. Som om skogen er noe tryggere enn et hus med ei låst dør. Og gud vet hva han driver med på sånne dager. Det får hvertfall ikke jeg vite. Samme kan det være. For tydeligvis er det ingenting jeg kan få gjort uansett. Så her går jeg i skogen alene og er skikkelig irritert på pappa. Hvorfor kan han ikke behandle meg som en vanlig tenåring?
Jeg gikk samme veien som alltid fordi det førte til en foss. Der klarte jeg hvertfall å slappe av. Når jeg satt og hørte på fossen så var det som om ingenting annet eksisterte, men det var et stykke dit. Og i dag hadde jeg tatt med telt så jeg slapp å gå tilbake før i morgen, men turen ble ikke helt slik som den pleide…
Irritasjonen ble fort forandret til frykt. Følelsen av å bli sett på fikk nakkehårene til å reise seg. En skikkelig ekkel følelse som ikke ville slippe. Jeg kikket meg forsiktig rundt, men alt jeg kunne se var trær. Det var skikkelig ekkelt så jeg begynte å gå fortere. I sidesynet så det ene treet ut som det hadde et fjes, men når jeg kikket bort på dett var fjeset borte.
Jeg begynte å løpe og da så det ut som om alle trærne snudde seg og kikket bort på meg. Var det bare innbilning? Bare skremte jeg meg selv med tanken på å bli sett på eller skjedde det faktisk? Det var vanskelig å bli enig med meg selv fordi jeg klarte ikke helt å fokusere på trærne rundt meg, mens jeg løp. Hjertet pumpet så fort og blikket var tåkete, men jeg hadde ingen planer om å stoppe før jeg var fremme.
Jeg løp et par kilometer inn i skogen og kunne ikke høre noe annet enn hjerteslagene mine som dunket i ørene og pusten som jeg nesten ikke klarte å kontrollere. Det var først da jeg stoppet at jeg faktisk fikk se det. Et tre som stod litt bortgjemt i skogen. Med blod som rant fra barken. Hadde den et fjes eller var det noen som hadde gjort dette? Jeg kjente at jeg ikke var like redd lengre. Faktisk var jeg mer nysgjerrig, men ikke turte ikke gå bort. Etter å ha sett en stund bort på dette treet så legger jeg merke til at det faktisk hadde et fjes. Et blodig fjes som faktisk så vennlig ut. Var det et smil? Jo lengre jeg så på det, jo mer så det ut som at treet gjemte seg bak de andre trærne. Spionerte det på meg eller var alt dette bare inni hodet mitt? Kanskje jeg hadde løpt så fort at jeg nå så syner. For treet bevegde ikke på seg.
Kanskje jeg bare skulle fortsette å gå inn til fossen. Dette her var sikkert bare i hodet mitt. Ja, sånne ting som dette finnes jo ikke. Hva var det jeg tenkte på? Nå har det rablet for deg, Amy. Jeg begynte å le litt for meg selv. At det går an å bli så redd for noen trær. Også gikk jeg videre inn til fossen.
Når jeg kommer frem til fossen kan jeg se noe på den andre siden. Det er noe rødt som lyser opp, men det var for langt bort til å se hva det var. Uten å tenke så mye på det så setter jeg opp teltet og pakker ut maten fra ryggsekken. Nå skulle det blir godt å slappe av. Jeg tenkte for meg selv at dette ville hvertfall være noe å se tilbake på og le av. Ja, kanskje til og med en god spøkelseshistorie å fortelle venninne mine på halloweenfesten.
Jeg hadde gått å lagt meg i teltet da jeg plutselig hørte at noen gikk utenfor teltet, men pleide aldri å være noen her. Og hvertfall ikke så sent på kvelden. Månen skinte og lyste opp en tynn og lang skikkelse. Det ristet litt i teltet, men det stoppet nesten med en gang. Igjen begynte hjertet å hamre i brystet. Hvem eller hva var utenfor teltet? Og enda viktigere, kom det til å gå inn? Jeg lå musestille og bare lyttet på alle lydene utenfor. Noen skritt beveget seg litt bort fra teltet, men så kom dem tilbake igjen. Etter det hørte jeg ingenting og til slutt sovnet jeg.
ÆHHH….
Jeg gikk ut av telte og der stod det treet igjen. Det stirret rett inn i øynene mine. Ut av panikk og redsel løp jeg fra alt jeg hadde og rett hjem. Jeg har aldri gått tilbake til den skogen igjen. Ikke har jeg fortalt noen om det heller. For hvem ville vel tro på en slik fortelling?
Følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram Youtube
En… interessant historie. Da jeg leste den nå tenkte jeg at denne Amy må lide av en eller annen fobi, eller sterkt tvangstanke om at alt og alle ser på henne. At hun er av den typen som føler at ALLE har fått det med seg, og ALLE kommer til å snakke om det i laaaaaang tid hvis hun f.eks skulle pelle seg i nesen bare et lite mikrosekund. Og at denne lidelsen nå har gått over til at hun har begynt å se for seg skrekkelige, overvåkende ansikter på ting i naturen også – som vanligvis er det stedet man kan gjøre mer som man vil, uten at andre får det med seg.. xD
Det var en uvanlig måte å tolke en spøkelseshistorie på. 😛 helt ærlig er det ingen skjult historie bak dette.