For en flott og lang tur jeg fikk i dag. Det var kanskje litt vel langt med tanke på at jeg holdt på å svime av i solsteika på slutten der, men jeg kom meg hjem. Jeg stoppet i skyggen et par ganger for å slappe litt av. Det blir ikke mer tur i sola i dag for å si det sånn, men det var så koselig. Jeg følte meg så bra når jeg gikk. Jo lengre jeg gikk, jo større smil fikk jeg. Også var jeg kjempe mange nye blomster å ta bilde av. Jeg gikk nemlig til boligfeltet som er ved siden av det vi bor i. Man må bare gå igjennom den lille skogen jeg har fortalt dere om. Og der borte var det så fint. Husene og hagene var så flotte. Jeg syns dette boligfeltet er fint, men det var faktisk ennå finere. Wow! Det er fint å se at folk tar vare på hagen og huset sitt, pynter og gjør det fint rundt. Det var nesten som å være i en film der alle hagene skal være perfekte. Det var så gøy!
Jeg har aldri gått borti der så jeg bestemte meg først for at jeg bare skulle gå rett frem sånn at jeg fant veien tilbake igjen men så kjørte det jo biler rundt så jeg tenkte jeg kunne følge etter dem. Det er jo bare én vei bilene kan kjøre fra der de bor og det er nedover. Våres boligfelt og dette ender nemlig på samme sted. Så jeg gikk derfor helt ned til bussplassen (vel, nesten) også fant jeg en sti oppover. Planen var egentlig å gå opp den vanlige veien som jeg pleier etter å ha tatt bussen, men spontane, vimsete meg fant ut at det å gå opp stien var mye bedre. Det var faktisk en veldig koselig og fin tur, men den endte jo opp i det andre boligfeltet. Så da var det jo bare å finne veien ut derifra. Heldigvis kjente jeg meg fort igjen og fant veldig fort ut hvor jeg var.
Når jeg nesten var fremme ved den lille skogen så begynte jeg å bli skikkelig svimmel. Jeg hadde tross alt gått midt i solsteika. Når jeg tok payse i skyggen så kjente jeg hjertet mitt jobbet ganske heftig for å ikke svime av. Heldigvis gikk det bra, men jeg tror jeg skal ha med meg ei flaske vann på tur. Bra jeg får drikkeflaska mi snart da.
