Timeplanen i dag blir litt annerledes enn vanlig. I dag skal nemlig samboeren min og jeg på en lang kjøretur (hvis jeg orker å være med). Etter mange måneder skal samboeren min på graven til pappaen sin. Derfor er jeg ikke helt sikker på om jeg orker å bli med. Helt siden tantebarnet mitt forlot oss så har jeg hatt det skikkelig vanskelig når det kommer til nettopp dette. Å stå foran en grav drar meg rett tilbake til henne. Jeg knakk sammen da de satt ned urna hans og jeg skalv da jeg var på graven til bestemor. Det er veldig vanskelig for meg, men om jeg kommer meg ut døra så kommer jeg nok til å bli med. For det er viktig å komme seg ut og det er viktig å pushe seg selv, selvom tanken på å dra på en kirkegård freaker meg ut. Så da får vi se hvordan denne dagen blir og hva som egentlig skjer.
I tillegg har jeg ganske mye jobb å gjøre med bloggen før april. Jeg må også ta meg en dusj før vi kan dra noe sted, men akkurat nå frister ingenting. For når jeg begynner å tenke på den turen så blir jeg kvalm og magen vrenger seg. Akkurat samme følelsen hadde jeg da vi kjørte til begravelsen til tantebarnet mitt. En stor klump i magen og fullstendig kaos i hodet. Å miste noen er ikke lett og samboeren min har det nok ikke lett han heller, men jeg kan jo bare snakke for meg og hva jeg føler. Og hva jeg føler er fullstendig redsel. Det å ta en tur på graven til tantebarnet mitt er noe jeg må planlegge og prøve å manne meg opp til. Jeg sitter og puster dypt før vi svinger inn mot kirkegården. Når vi er fremme kan jeg nesten se for meg kisten som blir båret opp bakken og alle menneskene som går etter i sorg.
Første gangen jeg var på graven etter begravelsen så knakk jeg helt sammen. Det er en dag jeg aldri glemmer for det var som om hele min verden forsvant under meg og alt fra begravelsen kom inn i hodet mitt igjen. Jeg syns det er vanskelig nok å skrive om det, men ting vil jo ikke bli bedre om man stenger seg inne og ikke gjør noe. Derfor vil jeg prøve å bli med i dag.
Det er litt som når dem nå fant den siste savnede i Gjerdrum. Når jeg leste det så var det som om de fant Jennie. Den dagen hun hadde gått inn i skogen og ikke orket å leve mer. Det var som å få den tekstmeldingen om at hun var blitt funnet og fløyet med helikopter, men det var for sent. Tanken på at hun ikke lengre er blant oss gjør minst like vondt nå, over et år senere. Så det å besøke en grav, selvom det ikke er hennes, sliter veldig på meg. Hele tiden tenker jeg Ei 13 år gammel jente skulle ikke være nødt til å gå igjennom så mye grusomt. Dessverre er ikke hun den eneste og det gjør veldig vondt å tenke på. Vi må ta vare på hverandre, særlig i denne tunge pandemien, men også ellers. For noen barn og unge kan slite med ganske mye uten at du vet det. Pass godt på hverandre og spre glede fremfor hat. Dine ord kan faktisk stå mellom liv og død!