Jeg må være helt ærlig med dere. Når jeg må være inne og kroppen ikke klarer å gå tur så føler jeg meg helt elendig. Jeg prøver å si til meg selv at det er en bra ting å hvile, men det føles bare så utrolig feil. Derfor har jeg bestemt meg for å gå en tur i morgen uansett hvordan formen er i morgen. Om det så bare er bort til krysset så er det bedre enn ikke noe. For med en gang jeg blir liggende en hel dag så føler jeg meg fanget.
Dagen i dag har gått greit. Jeg har fått tatt en del oppvask og jeg har fått splittet et par planter sånn at de får bedre plass. Og selvom det bare har gått noen få dager siden jeg gav dere en oppdatering på plantene så gleder jeg meg skikkelig til helgen. Nå vil jeg bare vise dere alt som har skjedd her, men det må nok vente til helgen. Plantene er så flotte og de vokser som bare det, men det får dere nesten vente med å se til helgen. Det blir SÅ moro. Jeg gleder meg skikkelig til å vise dere masse bilder.
Etter å ha tatt litt oppvask og fikset plantene så ble det Netflix. Jeg så på #reality high og fantastic beasts: the crimes of Grindelwald i tillegg til flere filmer i løpet av dagen. Bl.a så jeg på et av Jeff Dunham sine show som ligger på Netflix. Jeg lo så hardt at jeg ikke fikk puste.
I tillegg til film så kom sorgen et lite øyeblikk og slo meg rett i bakken. Begynnelsen av hver måned ser ut til å være like vanskelig. Kanskje det er derfor jeg ikke har orket å gå, kanskje dette med Jennie påvirker meg så mye uten at jeg vet det selv. I dag var hvertfall en tung dag, hvertfall en stund. Når jeg hørte på sangen space between fra Descendats så raknet det helt for meg. Jeg var så langt nede et øyeblikk at jeg ikke fikk puste.
“I didn’t know what you were going through, I thought that you were fine, why did you have to hide.”
Det er slik sangen begynner og det gjorde så vondt å høre de ordene. Jennie kjempet så hardt og hun ville at alle rundt henne skulle ha det bra. Selvom jeg viste at hun hadde hatt det tøft så viste jeg ikke hvordan hun egentlig hadde det og hvordan hun taklet det hele. Og det er da neste linje gjør ting enda verre.
“I didn’t want to let you down, but the truth is out, it’s tearing me apart, not listening to my heart.”
Hele sangen gjorde bare vondt inni meg. En sang om å miste hverandre, men møtes i midten av to verdener. At alt forandres, men på en eller annen måte vil vi alltid kunne finne dem vi ikke lengre har i livet. Jennie vil alltid være i hjertet mitt. Hun vil aldri være langt unna. Bare en tanke unna.
Tankene i hodet mitt sier bare “hvis du bare hadde vist hvordan hun hadde det” og “du skulle vært der for henne”. Jennie var og er like mye nå, en stor del av mitt liv. Selvom hun ikke er blant oss lengre så tenker jeg på henne hver eneste dag. Noen dager er det lett men så er det dager så i dag. Dager jeg har mest lyst til å få slutt på smerten, men samtidig vet at jeg må kjempe med et stort hull i hjertet.
Så ja, dagen i dag har vært tøff, men også helt ok. Den har gitt meg tårer, men også latter. Jeg har kommet meg igjennom den med et håp. Hver dag som er fylt med tårer eller frustrasjon så håper jeg at morgendagen blir bedre. Sånn kommer jeg igjennom dager som i dag. Dager hvor jeg må slå av musikken fordi jeg ikke får puste, ikke klarer slutte å gråte. Det er tunge dager, men det er også mange fine dager og det er de jeg lever for.