Jeg har skrivd en god del om psykisk helse og fibromyalgi, me jeg vil gjerne fortelle dere om noen punkter som jeg syns er veldig viktig å vite og ting man kanskje ikke tenker på. Det er mye informasjon som mange ikke har fått med seg når det kommer til både psykisk helse og usynlige sykdommer. Så jeg har lyst til å forklare litt om slikt.
Når det kommer til psykisk helse og folk som faktisk sliter så er det veldig sjeldent at man får høre om det. De som sliter mye og bruker selvskading for å gjøre det følelsen inni seg nummen er mennesker som ikke snakker om det. Jeg har arr og jeg har en fortid med selvskading. Når jeg var så langt nede og ville få vekk den uendelige smerten inni meg så valgte jeg å skade meg selv. Ikke for oppmerksomhet eller for å ta mitt eget liv, men for å føle meg bedre. Det høres helt fjernt ut, men det gjorde mindre vondt enn den smerten jeg bar på hver eneste dag. Jeg fikk puste igjen og ting føltes lettere inni meg. Dette er noe jeg håper at psykisk syke unngår og heller oppsøker hjelp. Du vil angre så utrolig mye når du blir eldre og du blir friskere. Jeg hater arrene mine og syns det er dødsflaut når andre ser dem. Så nei, dette handler ikke om oppmerksomhet. Jeg vet det er noen som tror det og det er helt feil.
Når en person er så langt nede og faktisk vil ta sitt eget liv så er det ingen andre som kan hjelpe denne personen. Som regel vil du ikke høre noe om det før personen har begått selvmord. Kun psykologer osv. kan hjelpe en person med selvmordstanker. Derfor er det så utrolig viktig at Norge får et mye bedre system enn det som er nå. Vi må hjelpe de som trenger det. I tillegg må psykisk helse være mindre tabu å snakke om. Det er liv det er snakk om. Men ja, det er ingenting venner eller familie kan gjøre eller si til personen for å unngå at personen tar selvmord. Vi er ikke utdannet til å håndtere slike ting. Alt vi kan gjøre er å lage trygge omgivelser slik at vedkommende vet at han/hun kan komme og snakke om det som måtte være i veien.
Har man en usynlig sykdom (fibromyalgi, ME osv.) så er det faktisk ikke like lett å komme seg ut av senga. Man sliter med smerter, utmattelse og alt det der. Bare det å kle på seg er slitsomt. Derfor er det ofte at jeg ikke klarer å skifte. Jeg kan gå i pysjen hele dagen fordi jeg ikke vil bruke energi på å skifte klær. Bare det å ordne håret, pusse tennene og lage seg mat er ting som tar veldig mye energi. De verste dagene vil jeg ikke reise meg opp for å gå på do før jeg virkelig må fordi det er så slitsomt. Så ja, det blir mye pysj og avslappende klær når jeg er hjemme. Jeg ser ikke mye ut som en goth når jeg er på mitt verste. Da kunne jeg liksågodt gått i en søppelsekk, så mye bryr jeg meg om hva jeg har på meg. Det samme gjelder depresjon. De to henger egentlig ganske mye sammen i mitt tilfelle. Derfor gjør jeg så godt jeg kan å tenke positivt, men jeg valser allikevel rundt i pysjen fordi livet er hardt og jeg gidder ikke pynte meg når jeg bare skal være hjemme. Vel, jeg har faktisk gått ut i pysjen for å hente posten og kaste søppel før. Alle kan ikke legge makeup og ta på seg kjoler hver dag.
Og om du har noen spørsmål når det kommer til angst, depresjon og fibromyalgi så spørr meg gjerne i kommentarfeltet. Jeg lager gjerne et innlegg med spørsmål fra dere og svarer så godt jeg kan. Og følg gjerne bloggen på facebook HER
