Jeg har bestemt meg for å slutte med blogging og fokusere på Instagram. Du finner min Instagram HER. Der poster jeg masse spennende innhold.
Grunnen til at jeg slutter er at jeg lenge har mistet gleden ved å blogge. Det har vært vanskelig å holde bloggen i gang og jeg føler at jeg får mer ut av Instagram.
Føler heller ikke at bloggen noe folk følger med på lengre. Selv har jeg ikke hatt ork til å lese andre sine blogger og føler at det er litt sånn det har blitt for veldig mange.
Dere som har fulgt meg igjennom alle oppskrifter, planteoppdateringer og alle de fine reisene, vil jeg takke så mye for alt. Mange flotte kommentarer og vakre mennesker har gitt meg mye glede i hverdagen. Mine følgere har alltid vært helt fantastiske igjennom årene.
Nå flytter jeg alt av innhold til Instagram og kommer til å gjøre mye mer med min konto der. Det vil bli masse bilder på storyen, som alltid, men også mange flere innlegg.
Om du ikke vet hvor du finner storyen: Når du åpner Instagram, får du opp små bilder øverst. Klikker du på dem, finner du storyen til folk. Jeg legger også ut høydepunkter. Hvis du ikke har fått med deg storyen, kan du finne de viktigste høydepunktene lagret i mapper på profilen min. Det er de små, runde bildene med forskjellige navn under. F.eks har jeg en som heter “mine tegninger”. Der finner du alle tegningene mine. Jeg har også lagd en for bøkene jeg har lest. I tillegg til reiser og mye annet.
Jeg håper jeg ser dere på Instagram. Tusen takk for mange flotte år her på bloggen. Det har virkelig vært helt magisk å få dele så mange tanker og spennende innhold til dere. Håper vi kan fortsette denne reisen videre på Instagram HER.
Det har vært noen ekstremt varme dager i Sverige. Selvfølgelig måtte det nytes. Vi tok på oss skoene og fikk tatt noen flotte turer i naturen. Jeg har også tatt med katten ute noen ganger, slik at han får litt frisk luft og får sett seg litt rundt. Og da blir det fort noen bilder. Derfor lagde jeg en liten oppsummering av de sommervarme dagene her i Sverige.
Den første turen jeg skal vise dere, ble en flott spontantur og frokost med idyllisk utsikt. Der kunne man virkelig nyte maten. Og med et flott vær, ble dette en av årets flotteste øyeblikk.
Samme dag tok vi med oss katten ut. Han måtte jo få muligheten ril å nyte det flotte været, noe han virkelig gjorde. Med mammaen til dama mi på facetime, ble det en morsom dag ute.
Ikke bare var solen og varmen der, men mange flotte blomster hadde også begynt å dukke opp. Her fikk vi se mye vakkert. Blomster er noe av det som virkelig gir meg glede. Når snøen smelter og vårblomstene titter frem, kjenner jeg at humøret stiger til himmels.
Så det ble flere turer ut med katten. En ny, varm dag kom og vi gikk ut. Han fikk lov til å bestemme hvor vi skulle gå. Det var ikke lite han skulle utforske. Vi var faktisk ute i en hel time.
Noe jeg ikke viste er at det er mye skog her dama mi bor. Selvom det er mange blokker og veien går rett ved, har man faktisk en liten skogflekk å koble av i. Så man trenger ikke gå langt for å nyte svensk natur. Faktisk er den rett utenfor døra. Noe katten ble veldig glad for.
Neste tur tok jeg og dama mi alene. Nok en gang skulle vi få nyte et eventyr av en frokost. Med vakkert landskap å se utover. Men denne gangen fant vi et annet sted å sitte.
Å starte dagen på et så vakkert sted, med nydelig frokost er noe av det beste som fins. Dette ble også noe vi bestemte oss for sånn i farten. Faktisk viste vi ikke hvor vi skulle, før vi hadde vært og kjøpt salaten. Min mening er at det er disse turene som er de aller beste. Plutselig ender man opp på et sted, som absolutt ikke var planlagt.
Dagen etter ble jeg nødt til å ta en tur ut med katten igjen. Så vakkert vær som det er nå, kan man ikke bare sitte inne i. Han var helt med på at dette var en god idé. Og det har virkelig hjulpet meg å ha katten. Slik kommer jeg meg ut i det fine været og ikke føler meg like innestengt.
Og trenger jeg si at han storkoser seg? Vel, bildene sier vel alt. Han gnir seg rundt i gresset og følger med på alle lydene rundt seg. Det er gøy å se at han nyter tiden ute så mye som han gjør.
Ikke gå glipp av alle de fine bildene og videoene på Instagram HER. Storyen er full av innhold. Katten har også egen Instagram, om du ønsker å følge han. Jeg tagger han ofte, så du finner kontoen hans under høydepunktet “Sixten”.
Mars har vært en produktiv måned, om man tenker på hvor mange tegninger jeg har tegnet. Nå har det ikke med antall å gjøre, men kvaliteten på tegningene som teller. Og jeg må si at det er noen flotte tegninger, som jeg er fornøyd med. Så la oss ta en titt på forrige månedens mesteverker.
Min favoritt fra mars må være denne. Jeg har aldri trodd at jeg kommer til å klare tegne en slange, men denne ble jeg fornøyd med. Til å være den første slangetegningen, er det bra. Selvfølgelig kan den bli bedre og det er alltids noe man har lyst til å forandre eller gjøre bedre neste gang. Jeg har tatt noen notater i bakhodet og kommer til å jobbe videre med det, men dette ble hvertfall ikke dårlig. Definitivt ikke den siste slangen jeg tegner heller.
Mars ble en måned der jeg jobbet mye med å forbedre mine tegneferdigheter. På tegningen over har jeg fokusert på det symmetriske. Her har jeg aldri vært noe flink. Det er veldig vanskelig å få tegne noe på den ene siden og skal tegne den speilvendt og symmetrisk på den andre siden. Så derfor ville jeg jobbe mer med det. Selvfølgelig ikke perfekt, men jeg må si at det er mye bedre enn før.
Dama mi sin storesøster fylte år for ikke så lenge siden. Jeg fikk i oppgave å tegne noe til henne. Noe jeg syns er ekstra spennende. Når det ikke bare er for meg, blir det ekstra stort. Man vil få til detaljene bedre og vise sin kunst fra best mulig side. Og det må jeg si at jeg virkleig fikk til. Spesielt glassene. De ble jeg ekstremt fornøyd med.
Symmetrisk er vist stikkordet for mars måned. Her har jeg prøvd meg på et timeglass. En annen ting jeg ikke trodde at var mulig for meg å tegne. Det krever en del rette linjer og et godt øye for å det til. Jeg må allikevel si at jeg har lært ganske mye denne måneden og forbedret meg en god del. Absolutt en tegning jeg er stolt av å vise frem.
En buddha tatotoveringsskisse, for en av dama mi sine fremtidige tatoveringer. Vi har faktisk snakket om en buddha tatovering en god stund. Så det var ekstremt gøy at jeg fikk lov til å designe den. Det ferdige resultatet blir nok mye finere, men det er godt for en tatovør å ha et utgangspunkt å gå etter. Blir spennende å se hvordan denne blir på armen hennes.
Månedens siste tegning ble Reaper. Jeg prøvde å fokusere mest på skyggelegging og få frem detaljene på den måten, fremfor å tegne streker. Selv syns jeg det ble ganske bra. Jeg ble mest fornøyd med hetta, at jeg fikk alle foldene og slikt. At det ble litt liv i bildet. Bra jobba, med tanke på at Reaper er selve døden. Haha ja, dad jokes.
Nå har jeg sagt hva jeg syns, men jeg vil veldig gjerne høre hva dere syns. Hvilken var din favoritt?
Boken Snart er eg natt som er skrevet av Elin Eika Bringa, er en bok ei 99 år gammel dame. Snart fyller hun 100 år og det er ingenting hun heller vil, enn å sovne inn. Vi får et innblikk i hennes fortid og hvordan hun har levd sitt liv. Det er en trist bok, men med humor. Litt seig i starten, men så bygger den seg ganske bra opp. Jeg likte boken best fra midten og til slutten.
Dette er ikke en bok jeg ville kjøpt til vanlig, men Sophie Elise anbefalte den. Og siden jeg liker å lese bøker, bestemte jeg meg for å kjøpe den. Jeg angrer ikke på kjøpet, men det var nok ikke helt min smak. Faktisk lå denne en god stund og lesegleden var borte. Viste ikke om jeg kom til å fullføre den, da jeg først begynte. Siden jeg sliter litt med å lese, var dialekten ekstremt vanskelig å vende seg til. Og når begynnelsen av boka var seig å komme igjennom, var det flere ganger at jeg vurderte å legge den bort og velge en annen. Men jeg er en sånn person som liker å bli ferdig med 1 bok, før jeg begynner på en annen. Så da gav jeg boka en ny sjanse og det er jeg glad for at jeg gjorde.
Den gav meg ikke like mye, slik selvbiografiene har gjort, men det gav meg et nytt syn på det å bli gammel. Det å sitte og vente på døden. Tankene om at jeg vil ha gjort mest mulig med livet, før den dagen kommer. Slike tanker traff meg når jeg leste denne boka. For jeg vil sitte og se tilbake på et meningsfylt liv, som er verdt å mimre over. Slik har jeg forsåvidt tenkt en god stund, men denne boka gjorde de tankene sterkere.
Dette er jo min personlig mening. Denne boka kan jo være ekstremt bra for andre, men traff ikke helt meg. Boka er godt skrivd og har en flott måte å fortelle hennes liv på. Allikevel ble det litt som å lese disse seriene Odelsjenta og slikt, som mamma samlet på. Jeg prøvde å lese dem, men det gav meg heller ingenting. Så hvis du liker slike bøker, kan denne anbefales. Selv trenger jeg mer spenning.
Ikke en dårlig bok altså, bare ikke en bok for meg.
Jeg har hatt en lang pause fra denne hobbyen, men plutselig fikk jeg lyst til å tegne igjen. Så jeg bestilte et par tegneblokker og tok med meg blyantene til Sverige. Der har jeg sittet og tegnet ganske mye. Jeg tenkte vi kunne ta en titt på tegningene jeg har tegnet i februar. Det begynner jo å bli en del.
Først begynte jeg å tegne portretter av horror/creepy karakterer. Listen er lang for hvilke jeg vil tegne. Så vi får se om det blir flere i mars. Her er hvertfall de jeg har fått tegnet ferdig i februar.
Dette er bare noen av mine favoritter fra skrekkfilmer. Ja, selvfølgelig og Golum, som er fra Ringenes Herre. Men han er jo creepy og passer bra inn i den kategorien. I tillegg har jeg lagret en god del bilder på telefonen, av andre karakterer jeg ønsker å tegne. Problemet er bare at slike tegninger tar noen dager å bli ferdig med.
Noe som ikke tar så lang tid, er tatoveringer. Jeg har lenge hatt en drøm om å bli tatovør. Siden verken kroppen eller hodet kommer til å klare en slik jobb, er det moro å kunne designe tatoveringer. Det gir meg mye glede.
Tatovering til dama mi
Dama mi ønsker seg en tatovering over brystet. Siden hun allerede har en sommerfugl med blomster på halsen, ville hun at denne skulle matche. Så da gjorde jeg mitt beste. Resultatet ble faktisk ganske bra. Selvfølgelig må tatovøren fikse litt på den, men dette er utgangspunktet. Jeg er veldig spent på hvordan resultatet blir, med tanke på at hun har en tatovering nedenfor som skal få plass under, på siden.
Tatoveringer
Her er tatoveringer jeg har tegnet kun for å tegne dem. Og jo mer man øver, jo flinkere blir man jo. Tatoveringer handler jo om rette linjer. Alt skal stemme på en prikk. Dette er ikke alltid så lett. Så jeg har jobbet en del med det.
Tatovering design til “svigermor”
En annen tatovering jeg fikk spørsmål om å designe, var til svigermor. Nå er ikke jeg gift, men hun er praktisk talt familie allikevel. Hun ønsket en sommerfugl, så jeg tegnet litt forskjellig i håp om at hun fant en hun likte. Mine favoritter er den øverst til venstre og midten til høyre. Blir spennende å se hvem hun velger og hvordan den blir når den er ferdig.
Det var alle tegningene for februar, men ikke gå glipp av neste månedens tegninger. Du kan også følge meg på Instagram HER for mye mer.
Christine Koht kom ut med en bok hun kalte Dødsfrisk- Alle har sitt, stort og litt. Og det er jo sant. Mange tenker kanskje ikke på det, men vi har alle noe å bære på i livet. Christine fikk en alvorlig kreftsykdom og kjempet for livet i lange tider. Nå har hun skrivd en bok om denne tiden og jeg syns virkelig den er verdt å lese.
Det er vanskelig å forestille seg å bli rammet av kreft og kampen man går igjennom, men denne boken viser hennes reise igjennom den vonde tiden. Hun forklare hvordan alle rundt henne var støttende og hjalp henne på hver sin måte. Hvor flotte de ansatte på sykehuset var. Med humor forteller hun om spesifikke hendelser. Man må jo bare le med, selvlm dette er et alvorlig tema. Derfor liker jeg denne boka. Å få frem humoren i det alvorlige er et talent. Samtidig som man forstår at det er en grusom kamp, blir boken både spennende og morsom å lese.
Ikke bare Christine skal gå igjennom noe alvorlig. Vi får også et innblikk i kona hennes, som også blir alvorlig syk og blir liggende på sykehuset. Heldigvis har dem hverandre. Og takk og lov for at alt gikk bra til slutt. Vi elsker jo en lykkelig slutt! Ingenting er bedre enn det.
Jeg leste igjennom boka med både latter, en klump i halsen og ble veldig rørt av alt som ble fortalt av støtte og hjelp som hun fikk fra sykehuset, familie og fans. Det var virkelig en berg og dalbane av følelser. Denne boka gjør at man er overlykkelig over å ha det såpass bra med helsa. Jeg har jo mitt, men jeg må si at jeg setter litt mer pris på livet etter å ha lest alt dette her. Takker for at jeg er frisk nok til å leve et relativt normalt liv og har det bra.
Selvom det er en grusom historie, syns jeg det er slike bøker som er mest spennende å lese. Man blir takknemlig for alt man ikke har gått igjennom. Noe jeg tror er ganske viktig for meg. Få en liten aha opplevelse og nyte hver eneste dag. For vi er ikke garantert et langt liv. Vi er ikke engang garantert morgendagen. Hver dag er en gave. Noe man virkelig får øynene opp for når man leser Christine sin historie.
Til slutt ønsker jeg å sitere det som så mange ganger ble repetert i denne boka: hun er bjørnesterk! Jeg tror faktisk ikke det er mange som hadde kjempet så hardt som henne, i denne situasjonen. Det er et tegn på ekte, indre styrke og det håper jeg hun vet.
Ikke glem å følge følge på Instagram HER for masse innhold. Storyen (de små bildene øverst på hovedsiden) blir brukt hver dag, til mye koselig innhold fra mitt liv, mine tanker og reiser.
Lena Ranehag har skrivd flere bøker. Tidligere har jeg lest en av dem og det gav meg nysgjerrighet til å kjøpe en bok til. Jeg har lyst til å lese alle bøkene hennes, men da må jeg også kjøpe dem. De som leser vet jo at bøker har gått mye opp i pris, så vi får se når jeg får kjøpt de siste bøkene. Nå skal vi hvertfall fokusere på boken hennes som heter Åndenes Stemme.
Denne boken handler om de personene hun har møtt og som har trengt hennes hjelp. De ønsker svar og mange får mange flere svar enn de forventer. Lena forteller om programmene hun har vært med i og hvilken jobb hun har gjort i forskjellige oppdrag. Vi får bli med henne igjennom mange interessante og spennende funn, på forskjellige steder. Det var litt av en opplevelse å lese denne boka. Selv har jeg fulgt med på Åndenes Makt og sett mye av hennes arbeid. Jeg syns det er interessant å se alt hun får opp og hvor mye som stemmer. Det samme føler jeg igjennom denne boka.
Å få lese tilbakemeldinger fra andre, som hun har gikk reading til og hvor godt det stemmer, er ganske sprøtt. Hun kan fortelle om steder eller hendelser som skal skje i fremtiden, så er det nøyaktig slik det har blitt. Jeg kan ikke si jeg blir overrasket, men imponert av hennes gave. Selv er jeg overbevist om at det fins mer mellom himmel og jord. Dere som er skeptiske skal få lov å være det og jeg respekterer selvfølgelig de som ikke tror på slikt, men selv har jeg alltid følt at det er visse ting man ikke kan forklare.
Denne bokavar det vanskelig å legge fra seg. Man blir tatt med på reisen igjennom boka, møter mennesker som virkelig tror, men også som ikke tror i det hele tatt. Vi får høre sterke historier som gir inntrykk. Jeg ble trist, glad og fikk en slags ro i sjelen. Nesten som at jeg ble mindre redd for å dø, men ville også få mest mulig ut av livet mitt. Så det var mye som skjedde inni meg, mens jeg leste igjennom sidene.
Jeg fikk også en sterk følelse av at jeg ville prøve å åpne meg opp for åndeverdenen. Og i boka beskriver hun hvordan man kan få kontakt med sine åndelige guider. Denne boka gav meg også en følelse av å måtte prøve på healing av meg selv. Jeg forteller at hun selv bruker healing på andre, så jeg måtte selvfølgelig google og se om jeg kunne gjøre det på meg selv. Og ja, det går faktisk.
Hun forteller også hvordan hun tar inn andres energi og kan føle om en person ikke har det bra. Da begynte jeg å tenke. Det er jo nøyaktig det jeg føler, til en viss grad. Ikke at dette er noe jeg kan kontrollere, men det var interessant å lese at det hun kan få inn, er også noe jeg kan føle blant andre mennesker. Derfor var denne boken både spennende, lærerik og fascinerende for min del. Og kanskje den høres ut som noe du også kunne tenke deg å lese.
Ikke glem å følge meg på Instagram HER for mye mer innhold. Storyen min blir brukt hver dag (de små bildene øverst på hovedsiden).
Dette er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden jeg først så henne på bloggerne og fikk vite at hun hadde skrivd bok. Den handler om en flere måneder lang tur over Finland, Sverige og Norge i nord. Man får et innblikk i alvor og eventyr ved å dra på en slik tur alene. Det ligger også mange gode tips og råd i slutten av boka, for dem som ønsker å ta seg ut i vind og vær.
Når jeg leste boka, fikk jeg drømme meg bort i dette eventyret av en reise. Eventyrlysten og nysgjerrig etter å reise opp til en av stedene hun gikk. Dama mi og jeg har jo snakket om det tidligere, men suget etter å dra dit ble sterkere etter å ha lest denne boka. Kungsleden er et av stedene hun går igjennom. En reise jeg gjerne ville tatt selv. Hadde vært en opplevelse for livet. En reise jeg faktisk har satt opp på min bucket list.
Boken gir en lengsel etter villmark og flott natur. Kanskje er det fordi jeg er et naturmenneske i blodet, men det er noe ved denne boka som frister én til å ta på seg sekken og gå ut i skogen, tenne et bål og nyte stillheten i skogen. Boken inneholder også mange flotte bilder. Jeg kan bare tenke meg hvor vakkert det må ha vært, dag ut og dag inn, få se det vakre landskapet rundt seg. Den følelsen av frihet og ro i sjelen er noe hun tar opp mer enn en gang i boken. Og jeg forstår nøyaktig hva hun mener. For meg er dette hva livet handler om. Få oppleve og utforske nye steder. Ta innover seg alt og virkelig leve der og da.
Jeg takker Tonje for å tatt meg med på denne reisen. For når man leser og lever seg inn i en bok, er det nesten som å være der. Det er hvertfall sånn jeg har det. Derfor elsker jeg å sette meg ned med bøker som har en fin, ekte og spenningsfylt historie. Selvfølgelig måtte jeg ta noen sekunder og drømme meg bort i de vakre bildene av naturen og den flotte hunden hun er så heldig å ha med seg. Nanni er ei vakker bikkje!
I tillegg vil jeg si at den er godt skrevet, med mye fakta og kunnskap. Den er lett å lese, selvom de finske og samiske navnene ikke var like lett å lese. Allikevel er det jo flott at hun har skrivd opp hvilke steder hun har gått til. For da kanskje man kan få inspirasjon til å besøke noe av denne reisen selv. Ikke alle som har flere måneder å bruke til reising, men en opplevelse i villmarken tror jeg alle har gått av.
Håper boken virker fristende å lese, etter å ha lest mine tanker rundt den. Dette er en vakker bok. Uten tvil en av de beste jeg har lest hittil. Hvertfall den fineste historien jeg har fått leve meg inn i. En bok jeg hadde veldig vanskelig for å legge fra meg. Løp og kjøp!
Om du ikke har lest Isabel Raad sin første bok, anbefaler jeg deg å gjøre det. Denne boken vil beskrive resten av deres liv og hva som gjorde at ting ble som de ble. Derfor kan det være greit å lese boka Shirog- jenta jeg en gang var, før du går løs på denne.
Her får vi ikke bare Isabel Shirog Raad sin historie, men også en brutal historie fra moren sin side. Mor og datter forteller hver for seg, et kapittel annenhver gang. Vi får et innblikk i hvordan Ahlam (moren) hadde det i hjemlandet sitt og en fortelling om hvordan det er å være kvinne i Irak/Iran. En grusom fortelling, som vil gjøre nordmenn takknemlige for at vi er født i et land der kvinner har en stemme og frihet til å velge selv.
Uten å spolere hva boken inneholder, vil jeg si at Ahlam sin oppvekst var noe som fikk meg til å gråte. At man kan bli behandlet så urettferdig, er for meg helt utenkelig. Selvom man vet hva som foregår i Iran/Irak, får man en veldig vond følelse inni seg av å lese at det man hører faktisk stemmer.
Isabel forteller også en del nytt, som ikke stod i forrige bok. Vi får et større innblikk i hennes forhold til familien og hvordan hun har hatt det. Det blir også lagt med mye fra mappen hun leste igjennom fra barnevernet.
Jeg vil allikevel si at dette som moren gikk igjennom og hvordan hun beskriver sin familie, sine tanker og følelser, er det som virkelig treffer meg. Selvom Isabel sin historie var grusom og tårene trillet av første bok, sier jeg som hun selv gjør. Moren hadde det mye verre. At det i det hele tatt er mulig, kan man nesten ikke forstå. Vi lever for godt i Norge til å kunne sette seg inn i disse livene dem har levd. Takk og lov for det!
Jeg vil som sagt ikke spolere noe for dere som ikke har lest boka ennå. Så det er ikke så mye jeg kan fortelle, annet enn at det er en bok som gir meg vondt i hjertet og klump i magen på deres veiene. Den får deg til å sitte igjen med så mange følelser. Heldigvis endte den godt og dem lever nå et mye bedre liv. Det gjør meg veldig glad. At dem kom seg bort fra det, selvom det selvfølgelig har lagd dype spor, er det nok mye lettere for dem å leve et mer normalt og lykkelig liv. Det verste ligger bak dem og en lys fremtiden er foran dem. Elsker dere ikke bare når det er en lykkelig slutt?
Ikke glem å følge meg på Instagram HER for mye spennende innhold på storyen. Om du ikke vet hva storyen er, så finner du den ved å klikke på de små, runde bildene øverst på Instagram. Mange bruker denne mye mer enn å legge ut bilder på veggen.
Vi har egentlig ventet på at snøen skulle komme, for at vi skulle ta en slik tur. Snøen kom aldri for fult, men det var egentlig like bra. For der vi gikk for å grille, passet det veldig bra med bar bakke. Dette var første gang vi dro til dette stedet og viste ikke hva vi kom til, men det er jo halve moroa. Så vi satt oss inn i bilen og kjørte bort til turområdet.
Når vi kom frem, parkerte vi på en liten parkeringsplass. Jeg satt på meg sekken, fylt med både mat og alt vi trengte for å grille. Så var det bare å følge stien inn i skogen. Et veldig flott turområde, merket med forskjellige farger, for å vise hvor man skulle gå.
Bare noen få meter inn i skogen, fikk vi øye på tau dem hadde satt fast i trærne, som et edderkoppnett. Dette måtte prøves ut. Alltid gøy å finne små utfordringer på veien. Det gjør turen inn i skogen enda morsommere. Og dette var bare starten.
Som dere kan se, var det mange forskjellig aktiviteter. Perfekt for barn. Noen av aktivitetene hoppet vi over, for det er nok egentlig beregnet for barn alt sammen. Men det betyr jo ikke at man ikke kan ha det gøy som voksne.
Når vi hadde gått litt lengre, fant vi en hel hinderløype med diverse aktiviteter. Dama mi var med en gang på linen, fast bestemt på å balansere seg fra den ene siden, til den andre. Og når hun hadde funnet balansen, var det ikke noe problem for henne å komme seg over linen. Selv med sine tunge, høye Dr. Martens klarte hun å gå hele veien.
Jeg prøvde et par ganger, men beina mine dirret så mye at det var umulig for meg å balansere hele veien. Balansen min er ikke den beste, for å si det pent. Styrken i beina mine har blitt svekket enormt med årene. Men vi fikk oss begge en god latter da jeg allikevel forsøkte.
Etter å ha balansert på line, fikk vi øye på en huske. Først trodde vi det var en slags zip line. Noe som gjorde at vi braste ut I latter, da dama mi satt seg på den og den ikke gikk noen vei. Nei, denne var nok ment for å slenge seg fra den ene steinen, til den andre. Så da prøvde hun det. Jeg viste at hvis jeg prøvde det, ville jeg nok slå meg helseløs. Heldigvis er ikke dama mi like pysete. Så hun prøvde flere ganger, men det var ikke lett å få fotfeste på den store steinen.
Når jeg tenker meg om, tror jeg kanskje vi tok hele hinderløypa feil vei. Kanskje det ville vært lettere å svinge seg fra den store steinen, til den litt mindre. Jaja, vi gjorde hvertfall et forsøk. Vel, dama mi gjorde hvertfall et forsøke.
Etter denne huska, fant vi et tau som lå over en stor stein. Her skulle man klatre opp. Dama mi var oppå steinen på et blunk. Og når man først har besteget den store steinen, må man jo posere. Så jeg bad henne stå som Rocky, hennes yndlingsfilmer. Jeg knipset bildet og hjalp henne ned igjen.
Moroa på lekeplassen var over, men eventyret hadde så vidt begynt. Når vi hadde kommet oss ut fra hinderløypa, løpte det mange rådyr forbi. Synd jeg ikke fikk filmet dem, men det var en flott opplevelse. 2 av dem stoppet opp rett bak trærne, men et bilde var vanskelig å få tatt. Så det ble en opplevelse for våre 4 øyne, før vi gikk videre.
Fremme på bålplassen måtte jeg ta noen bilder. En vakker utsikt og en veldig fin plass å sette seg ned for å grille. Selvom vi begge var enige om at Stendörren har en enda finere bålplass og at turen mest sannsynlig går dit neste gang. Jeg må allikevel si at jeg er glad vi tok turen hit. Det var mye latter og en koselig tur.
Dama mi fikk fart på bålet og jeg fant pinner vi kunne grille pølsene med. Så satt vi oss rundt bålet og hadde en koselig frokost sammen. Jeg elsker at vi kan gjøre sånne ting sammen. Uansett hva det er vi finner på, blir det alltid koselig. Og det er så mye forskjellig og variert. En dag kan vi ta turen til Stockholm og sjekke inn på et hotell, mens en annen dag sitter vi i skogen og griller. Et helt perfekt forhold med en god balanse. Og jeg elsker hvert eneste sekund av det. Det blir spennende å se hva neste eventyr blir.
Ikke glem å følge meg på Instagram HER for masse spennende innhold. Storyen min er alltid fylt med videoer og bilder. Har du gått glipp av noe, kan du finne det under høydepunkt på min profil (de små, runde bildene).
