her er en ny spøkelseshistorie…
Jeg har bodd her i 5 år og det har aldri vært noen som har kommet ut av leiligheten ved siden av min, men plutselig en dag står det en ung mann der. Han må ha vært rundt 30 år, med et blekt ansikt og grå, litt slitte klær. Blikkene våres møtes og han stirrer på meg med et tomt blikk, før han går inn i leiligheten. I følge naboene har det ikke bodd noen der på 30 år fordi det var en mann som hadde hengt seg inne på badet, men det så ikke ut som om denne fyren brydde seg noe om. Hvis han i det hele tatt viste det da. Det var jo en ganske merkelig mann da, som ikke engang hilste på naboene sine. Så jeg ble jo litt nysgjerrig på hvem denne mannen kunne være som hadde flyttet inn i naboleiligheten.
Vet du hvem som har flyttet inn i 2B? Spurte jeg Erin, som var den første som hadde ønsket meg velkommen da jeg først flyttet inn. Vi hadde holdt kontakten siden da og blitt gode venner. Så selvfølgelig gikk jeg rett til henne da jeg støtte på denne mannen. Hun kikket rart på meg, som om jeg hadde blitt gal.
2B sa du? Det er jo den leiligheten som står tom og den kommer nok til å stå tom så lenge dette bygget står. Jeg tror du har sett syner fordi ingen får lov til å flytte inn dit etter det som skjedde. Husker du ikke jeg fortalte deg…? Hun ser litt bekymret ut så jeg stopper henne.
Jo da, jeg så sikkert bare syner. Jeg husker jo historien. Det var bare så merkelig, men det var sikkert ingenting. Kanskje jeg bare har fått litt lite søvn i natt. Jeg ville ikke bekymre henne. For alt jeg vet så kunne det jo være en mann som bare skulle hente eller fixe noe. Det kunne også vært innbilning. Hvertfall ikke noe å gruble på, tenkte jeg og glemte til slutt hele hendelsen.
På kvelden samme dag sitter jeg hjemme alene og slapper av. Det hadde vært en lang dag. Alle kundene på jobben som hadde klagd eller kjeftet, sjefen som var helt phsyco og mamma som alltid ringte i lunsjpausen for å høre om jeg hadde det bra. Hun mente det sikkert godt, men det var den eneste tiden jeg hadde til å slappe av på så jeg skulle ønske hun sluttet med det. Jeg var ikke akkurat et lite barn lengre. 29 år og får telefon fra moren sin hver eneste dag. For en plage!
*DUNK*
Jeg skvatt til da det dunket hardt i veggen. Det kom fra den tomme leiligheten ved siden av.
*DUNK*
Der var det igjen. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Denne leiligheten stod jo tom og det skulle ikke være noen der. Erin hadde gjort det ganske tydelig da jeg var å snakket med henne. Ingen hadde fått lov til å gå inn dit på flere år. Allikevel var det der dunkingen kom fra og jeg klarte ikke slappe av før jeg hadde undersøkt dette nærmere. Så jeg prøver å ta meg sammen, før jeg går ut av leiligheten og banker på døra til leilighet 2B. Der står den samme mannen foran meg, med det tomme blikket og de grå, slitte klærne.
Hva er det du vil? Spør han lett irritert.
Eh…Um…Jeg bare lurte på hva du gjør i denne leiligheten. Det skal ikke være noen her, har jeg fått høre. Han ser spørrende på meg og irritasjonen blir borte.
Dette er min leilighet. Jeg har bodd her i 40 år og jeg har tenkte til å bo her i mange år til. Da kjente jeg at det gikk kaldt nedover ryggen min igjen. Han kan jo ikke ha vært så gammel. Det så hvertfall ikke sånn ut. Kunne han være…Nei? Det er umulig.
Ok…Hører jeg meg selv si og snur meg for å gå mot leiligheten min.
Har du kanskje lyst til å komme inn til en kopp kaffe eller noe? Spør han, men jeg rister på hodet.
Nei, jeg skal opp tidlig så jeg må nok prøve å få meg litt søvn. Ha en fin kveld videre. Hade.
Takk. Kanskje en annen dag da. God kveld. Sier han og lukker igjen døren.
Jeg går inn i leiligheten min og låser døren. Kroppen min var fylt med redsel, den skalv og jeg klarte nesten ikke stå på beina. Her var jeg, en kvinne på 29 år som aldri hadde trodd på spøkelser, men som kanskje nå plutselig hadde begynt å tro på det. Hadde jeg nettopp stått og snakket med mannen som hadde hengt seg der inne for 30 år siden? Igjen gikk det kaldt nedover ryggen og jeg satt meg ned i sofaen, vettskremt og viste ikke hva jeg skulle tro. Om dette var sant så ville jo ingen tro meg om jeg fortalte hva jeg hadde opplevd, men det kunne også bare være en spøk som dem hadde satt opp for å skremme meg. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle tro, men det var hvertfall en veldig skremmende og ekkel opplevelse som jeg bare måtte komme til bunns i.
Den natten fikk jeg nesten ikke noe søvn. Jeg lå og grublet på dette hele natten og det føltes mer og mer som en dårlig spøk. Det var da jeg hadde fått sovet litt før klokken ringte og det var på tide å dra på jobb.
På vei hjem fra jobb hadde jeg prøvd å få tak i Erin, men hun hadde ikke svart verken på melding eller når jeg ringte. Så jeg bestemte meg for å ta en tur innom henne før jeg gikk hjem. Det var jo veldig merkelig at hun ikke hadde svart meg i løpet av hele dagen. Hun var alltid en som svarte ganske kjapt. Alltid med telefonen i hånden, klar til å svare alle sine venner. Hun var ganske populær og hadde mange venner. Kanskje ikke så rart siden hun alltid var snill mot alle og var lett å snakke med.
*ding, dong*
Jeg ringte på til Erin, men ingen svarte. Så jeg tok forsiktig i dørhåndtaket. Døren var åpen. Så rart. Hun pleide alltid å låse døren, selvom hun var hjemme. Jeg gikk inn i leiligheten og lukker døren bak meg.
Hallo? Erin? Er du hjemme? Jeg får ikke noe svar, så jeg velger å kikke meg litt rundt. Kanskje hun hadde sovnet eller noe, men når jeg kommer til stua så ser jeg at hun ligger på gulver. Når jeg runder sofaen så ser jeg ansiktet hennes. Jeg hyler av forskrekkelse. Ansiktet hennes er helt vridd, som om hun har blitt skremt i hjel eller noe. Hjertet mitt dunker så hardt at jeg ikke hører meg selv tenke. Jeg klarer ikke stå på beina lengre så jeg faller ned og slår hodet mitt i sofakanten.
Hei…Kan du høre meg? Hello? Går det bra med deg? En politikonstabel står bøyd over meg. Det er så vidt jeg hører hva han sier. Plutselig kjenner jeg en sterk smerte i hodet. Jeg skjærer en grimase og blir skikkelig svimmel og småkvalm. Hva hadde skjedd? Hvor var jeg? Så gikk det opp for meg hva jeg hadde opplevd og panikken raste igjennom meg. Jeg prøvde å komme meg opp, men jeg var så svimmel at øynene mine gikk helt rundt i hodet mitt.
Oi, ta det rolig. Alt er under kontroll og du skal få hjelp, men du må ligge rolig. Det ser ut som du har fått litt av et slag i hodet. Hva skjedde her? Kan du fortelle meg hva som har skjedd? Han ser på meg, helt rolig, med et vennlig blikk.
Jeg kom hit for å snakke, men hun lå på gulvet da jeg kom. Så jeg ble redd og etter det ble alt svart. Fortalte jeg før alt ble svart igjen. Det neste jeg husker er at jeg våknet opp på sykehuset. Ingenting ble det samme etter den hendelsen, men jeg så aldri noen i 2B igjen. Ikke at jeg ble boende der så lenge etter at dette skjedde. Jeg flyttet langt bort fra dette stedet og har aldri opplevd noe lignende igjen. Hva som hadde skjedd med Erin fikk vi aldri vite, men jeg tror det kan ha noe med han i 2B å gjøre. De fant ingen spor av at noen hadde brutt seg inn eller i det hele tatt hvert der. Det eneste dem fant var en lapp det stod “På 2B” på.
følg meg her:
Facebook(bloggen) Instagram Youtube
