Dette hører jeg i hodet hver dag

Da var det en ny dag og en ny uke. Vi har allerede kommet til 3. desember. Det er helt sprøtt hvor fort tiden går. Det er bare 3 dager igjen før jeg skal til legen og snakke om alt sammen. Jeg har kjent på så mange følelser og vet at jeg aldri kommer til å bli helt klar for å stupe ut i dette, men jeg vet at det må gjøres. Er det noe jeg ikke vil så er det å fortsette livet mitt sånn som jeg har det nå. Å gå hjemme hver dag er ikke en dans på roser når man har det sånn som meg. Det er vel egentlig aldri sunt å bare gå hjemme uansett om man er frisk eller ikke. Jeg har aldri vært helt frisk så det er ikke noe jeg kan svare for, men jeg tror at det å gå hjemme hele tiden kan gjøre noe med hvem som helst. Når det er vinter og kaldt ute så blir det ekstra vanskelig for meg. Dager det er iskaldt ute så blir det også iskaldt inne. Da sitter jeg i sofaen hele dagen og fryser. Det er jo ikke rart at man blir deprimert av det! Vinteren er den verste tiden for meg. Jeg bare venter på våren så jeg kan gjøre noe ute i hagen, men det er jo også grenser for hvor mye man kan gjøre før hagen også ser fin ut. Så jeg prøver å tenke positivt frem til legetimen selv om det knyter seg i magen hver gang jeg tenker på det. Hvorfor skal det være så vanskelig? Det har alltid vært vanskelig for meg å snakke om følelser, tanker og mine meninger. Bloggen har gitt meg muligheten til å skrive ting jeg aldri kunne klart å sittet å snakke om, men det går ikke an å fikse problemene sine med en blogg.

Skrive har alltid vært min sterke side. Så lenge jeg kan huske har jeg skrevet ned mine tanker, enten det har vært på papir eller på blogg. I startet kviet jeg meg for å dele det med de som kjenner meg. Alle føles så sterke, mens jeg sitter her å føler meg så hjelpeløs og svak. Jeg vet vel innerst inne at det å kjempe en sånn kamp og aldri gi opp viser styrke, men jeg føler meg ikke sånn. Jeg går rundt med et følelsesmessig kaos i hodet og i hjertet. Ting forandrer seg ikke om man ikke får hjelp. Hvorfor er det så vanskelig for meg å ta i mot den hjelpen som finnes?

For meg er det å vise svakhet blitt flaut. Jeg føler meg patetisk som i det hele tatt har problemer selv om jeg vet at det er så mange andre som sliter som jeg syns er modige. Jeg beundrer de som tørr å dele og snakke om ting som dem sliter med, men allikevel føler jeg at jeg er svak som føler meg sånn. Nå vet ikke jeg hvordan andre har det når de forteller ting til meg, men jeg håper ikke dem sitter med samme følelse.

jeg har ofte blitt fortalt at jeg ikke er verdt noe og burde ta mitt eget liv. Ingen er glad i meg og ingen ville brydd seg om jeg var borte. Jeg ble fortalt at jeg var billig og stygg. Det var ingenting som gjorde meg spesiell. Jeg ble fortalt at jeg ikke kom til å lykkes i jobbsammenheng og at jeg var en taper som i det hele tatt gadd å leve. Alt dette ble jeg fortalt i ung alder. Slike kommentarer gjør noe med deg selv om du ikke er klar over det akkurat der og da. “Stemmene” i hodet forteller meg dette hver eneste dag. Klart jeg trenger hjelp, men når jeg hele tiden har fått høre at jeg ikke er verdt noe så tenker jeg jo vil noen i det hele tatt klare å hjelpe meg eller forstå at jeg faktisk ikke har det bra? Jeg har alltid vært forsiktig med å fortelle om ting som ikke syns på meg, for hvem kan vel vite at jeg sliter med alle disse tankene i hodet og at dette har gjort noe med meg?

Når jeg gikk på barne- og ungdomsomskolen så husker jeg så godt at jeg prøvde å være den sterke og tøffe jenta som ikke brydde seg. Jeg himlet med øynene og gav alle en kald skulder. Jeg tok i mot alt dem sa, men til slutt prøvde jeg å ikke høre på det. Jeg hadde mest lyst til å slå dem med et balltre, husker jeg. Jeg var så full av sinne etter så mange år med mobbing. Dette var masken jeg hadde på når jeg var på skolen, men når jeg kom hjem og gikk på rommet så var jeg helt knust. Jeg kjente ofte på sinne og hadde lyst til å knuse hele rommet og slå i veggene. Særlig etter at bestemor ble borte gikk ting feil vei. Det var sorg, sinne og redsel i hele kroppen min. Etter det har livet mitt vært kaos.

Det er på tide å ta tak i alt av problemer og få orden på alt inni meg. Jeg håper bare å gå igjennom alt dette vil hjelpe meg videre i livet. Tiden vil vise!

3 kommentarer
    1. Det å sette ord på tanker og følelser har hjulpet meg mer enn en gang. Og det du forteller er jo et skritt i den prosessen.
      Jeg ble også mobbet i barndom og ungdom. Jeg ble også mobbet noen år i voksen alder. Og ja, det gjør noe med oss. Det er ikke sunt. Men motgang gjør sterk sies det, så da er vel jeg Superwoman eller noe sånt 😉
      Jeg opplevde endring da jeg ble syk, og bestemte meg for å være åpen om alt. Ingen kan ta hensyn, forstå eller hjelpe, om de ikke skjønner hva som er galt. Det blir bare rykter og baksnakking ellers.
      Men alle må gjøre det de synes er best. Jeg synes du er god som skriver noe ut, og det er en veldig god terapi. Masse lykke til hos legen, og med alt sammen sånn ellers også. Heier på deg <3
      Klem

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg