Jeg våknet og hadde så vondt i skulderen og bak skulderbladet. Bare å bevege seg litt gjorde vondt. Jeg bestemte meg derfor for å kutte ut treningen i dag og heller ta en langtur med bikkja. Jeg fikk hvertfall bevegd meg i dag og det var god trening selvom det bare var en tur. Først tenkte jeg en rundtur og så kom vi borti gata her og jeg bestemte meg da for å gå opp til furumo. Jeg tok den bratteste bakken opp til furumo og for første gang (som jeg kan huske) så gikk jeg hele strekningen uten å stoppe. Nå klarte jeg så vidt å puste da jeg kom på toppen, men jeg klarte det! Det var først på toppen at vi tok en liten pause for jeg fikk ikke luften skikkelig inn i lungene. Jeg ble litt småredd, men heldigvis gikk det over og vi kunne gå videre. Så da tok jeg den lengste veien ned igjen (der bilene kjører opp til furumo) så jeg kom ned til barnehagen. Så var det fortauet hele veien tilbake. Når vi kom hjem så var det en hund som var ganske tørst for han viste jo ikke at vi skulle gå tur før vi var i hagen. Jeg syns det er så moro å overraske han etter at han har gjort det han skal i hagen. Da kommer han bort til meg og ser på meg “nå er jeg ferdig” og skal til å gå inn. Da tar jeg frem turbåndet og han blir helt i hundre. Han hopper og danser, er så glad for å komme på tur. Det er nok godt for han å gå langturer også så jeg tenkte å ta noen turer nå og da som vi går litt lengre enn bare en rundtur. Bikkja elsker jo å være ute. Han blir alltid så glad!

Det er jo ikke alltid like lett å få en gira bikkje til å roe seg ned, men jeg fikk jo tatt noen bilder som dere ser over her. Det var ikke lett, men det var jo så mye fint så jeg måtte jo ta noen bilder. Det ble så klart mellom plukking av bæsj og hilse på nye hunder. Denne gangen måtte vi på en hund som bare var 1 år gammel. Utrolig flott og snill hund! Aå litt ut som en blanding av rev og husky egentlig. Han var så forsiktig med bikkja mi at han turte å leke litt, men så gjemte han seg bak meg når han ikke ville mer. Denne andre ville jo leke mer, men Oliver var ikke enig!

Så det har nå skjedd litt i dag også. Jeg føler også at angsten begynner smått å bli bedre. Jeg har fortsatt den klumpen i magen og “stemmer” i hodet som sier at alle er farlig og kan ikke stole på noen, men jeg prøver allikevel å få ut noen ord fra munnen når jeg først møter noen. Man blir bedre for hver dag man tørr å bevege seg utenfor døra.

Nå tenkte jeg at jeg skulle få i meg varmen igjen og da trenger jeg en kopp med te og et pledd. Så tenkte jeg å lage meg noe mat og sette på tven. Nå er det skikkelig surt og vått ute så nå skal jeg bare ta det helt med ro og nyte stillheten jeg og bikkja har frem til gubben kommer hjem.

Har du gått noe tur i høstværet da?