det å studere hver minste feil med seg selv er virkelig ikke sunt. jeg pleide å se alt som var galt med meg og glemme hva som virkelig var viktig. alt pleide å handle om utseende og at jeg aldri var bra nok. jeg kommer ikke til å skrive så mye om de negative sidene og min historie om akkurat dette, men jeg vil gjerne fortelle litt om hvordan det er å kunne se tingene i et helt nytt lys. alt har forandret seg og jeg liker hvem jeg er som person og etter det så har utseende mitt også blitt godtatt av meg selv. jeg har lært ganske tidlig at det er lettere å endre på ting når du er fornøyd med den du er. jeg skjønte egentlig ikke hvordan jeg noen gang skulle klare det, men jeg begynte å fokusere på alt jeg har og hvor heldig jeg er som har funnet kjærlighet og gode venner. jeg er lykkelig og har egentlig alt jeg trenger. så jeg begynte å innse at jeg ikke trengte et modellutseende for jeg hadde alt jeg trengte rett foran meg. den følelsen av å like livet sitt er mer sterk enn noe annet i hele verden. når man kan elske seg selv for akkurat den man er uten å endre på noe. det at man kan se seg selv i speilet og si at man skal kun endre på utseende fordi helsen trenger det. jeg trenger verden flat mage eller fjerne dobbelthaka for å være fornøyd med meg selv. jeg sier ikke at det ikke hjelper, men jeg trenger det ikke. jeg har vært lykkelig en god stund og jeg har hatt både mage og dobbelthake.

det å føle seg lykkelig og glad i sin egen kropp er noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. jeg tenkte alltid at jeg aldri kunne like det jeg så i speilet. den feite magen, de alt for store overarmene, de store lårene og den teite dobbelthaka. alt jeg så var en diger hval som hadde strandet på land. ikke særlig moro å se seg selv i speilet da. jeg begynte å gi mer og mer blanke i utseendet mitt fordi jeg ville fokusere på å gjøre andre rundt meg glad. jeg ville ha et fint hjem som gubben kunne komme hjem til etter jobb. jeg begynte å gå ned i vekt og så til slutt ei flott kvinne i speilet som ble mer og mer lykkelig. i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært mer lykkelig.

ja, det hjelper å gå ned i vekt. veien dit er tung og nesten umulig, men den er verdt alle månedene man har jobbet med seg selv. hvordan får man snudd synet på seg selv? vel, det første jeg gjorde var å gråte. jeg gråt fordi jeg hadde gjort meg selv slik. etter å ha kommet over denne perioden så tilgav jeg meg selv og tenkte som så at det er ikke verdens undergang. jeg er fortsatt ung og jeg må bare få fokuset på noe annet, så jeg gjorde det. når jeg hadde klart det så begynte jeg å se en forandring og ble glad i meg igjen. det forandret hele mitt liv og jeg kunne endelig slutte å tenke på fortiden. jeg tenkte at det som var i fortiden er gjort og kan ikke fikses. jeg kan enten holde fast i fortiden eller jeg kan slippe, så jeg slapp taket. jeg har aldri vært så lettet i hele mitt liv. jeg følte meg 20kg lettere og var klar for å fokusere på helsen. det har gått snart 2 år og jeg har endelig klart det jeg trodde var umulig da jeg endelig hadde forsonet meg med den jeg hadde blitt, en 107kg tung kvinne. i dag veier jeg 95kg og er utrolig stolt av meg selv. jeg ser meg selv i speilet og smiler så bredt jeg klarer. jeg ser meg selv inn i øynene og tenker: DU KLARTE DET!

det er fortsatt en lang vei å gå og jeg har nok mange hindringer igjen, men nå vet jeg at jeg klarer meg bra. jeg har gått ned 11kg og det er bare begynnelsen. målet har alltid vært 80kg og vis jeg klarer det så har jeg faktisk gått ned 26kg. vi får se hva fremtiden bringer, men akkurat nå er jeg storfornøyd, jeg er lykkelig og jeg er utrolig stolt av meg selv. hvem skulle tro at jeg skulle klare å komme meg så langt? for å være helt ærlig så trodde ikke jeg det, men det er kanskje derfor jeg er såpass glad også.