Da ligger jeg i senga på morgenkvisten. Det ble vist ikke noe månetitting på meg. Jeg fant ikke månen i går enda jeg gikk tur for å finne den og alt. Nei, den ville vist ikke vise seg for meg. Gubben som var nede hos foreldrene sine derimot, han fikk se den. Veldig kjipt å ikke kunne se det, men sånn ble det nå denne gangen. 15 år til neste gang.
Men når jeg gikk en kveldstur med hunden så var det ei som trengte hjelp med minibanken. Selvfølgelig hjalp jeg henne med det! Hun var så snill og ble veldig takknemlig for hjelpen. Det er en god følelse å kunne hjelpe andre mennesker. Det er ikke ofte jeg gjør sånt, særlig ikke når jeg går alene om kvelden. På grunn av den sosiale angsten så tenker jeg annerledes enn de som ikke har det. Lang historie kort, jeg trodde jeg skulle bli kidnappet eller slått ned. Heldigvis var det bare angsten. Nå ligger jeg trygt i senga mi.
Bildene over er fra gårsdagens tur. Nårman ikke kan få bilde av månen så får man ta bilde av den flotte himmelen i stedenfor.
Nei, jeg får vel komme meg opp av senga. Mobilen min må lades og jeg begynner å bli sulten.
Noen som faktisk så månen i natt?
