Når man er litt rastløs og ikke vet hva man skal gjøre før leggetid for å få det ut av systemet så er det alltid fint å lufte hodet litt. Så da gikk jeg meg en tur rett utenfor her. Det er ikke så langt jeg tørr å gå om natten, men ned til vannet klarer jeg. Det å bare se utover vannet er en helt fantastisk følelse. Jeg blir så rolig og avslappet av det. Det er terapi i naturen generelt, hvertfall for meg. Så med musikk på ørene gikk jeg ned til vannet og nøyt utsikten, noe jeg gjør hver gang jeg går meg en tur forbi der. Om jeg har hatt en stressene og tung dag så kan jeg bare gå en tur alene i skogen så blir jeg som en helt ny person. Klart, det kommer ann på hvor kjip dagen min har vært i forhold til hvor lang turen må være for at jeg skal bli rolig igjen. Naturen har alltid vært i nærheten og for å roe meg ned så gikk jeg alltid dit. Der fikk jeg være alene og jeg fikk samle tankene, gråte i fred og det var kun meg der. Det var med andre ord mange grunner til å gå til naturen. Kjærlighetssorg, krangling med foreldre og søsken, når jeg følte meg alene og ensom. Naturen kurerer alt det negative i meg og gir meg så mye positivt tilbake. I dag var det ikke for å føle meg bedre, men for å komme meg bort fra disse fire veggene og det var godt! Jeg trengte det vist mer enn jeg trodde.
Det er litt rart at stillheten hjemme innenfor de fire veggene kan gjøre en person sprø, men stillheten i naturen er terapi. Jeg har aldri skjønt hvorfor og det trenger jeg heller ikke. Hvorfor ta vekk mystikken i terapien i naturen? Ikke ta ut all moroa sier jeg bare! Det er moro å ikke vite!
Men da får jeg vel snart tenke på å legge meg. Det begynner jo å bli seint og jeg har alt begynt å gjespe. Det er vel kroppen sin måte å si “kom deg i seng og få deg litt søvn!”.
God natt!
