når man imponerer seg selv med treninngsinnsatsen så er det vel bra nok? det ble litt over 1 time i dag også gitt. jeg tenkte å prøve å trene å trene ca. 1 time hver dag så får vi se hvordan det går videre om jeg kan øke til 2 timer som jeg trente før. det har jo gått 2 måneder siden jeg trente skikkelig sist så nå kjente jeg at det var på tide. det er veldig kjipt å se at vekta går oppover, men jeg har kjempet for å ikke havne på 100kg igjen så det har jeg faktisk klart å holde meg unna. det som er så kjipt er jo at jeg veide 95kg før gubben ble sykemeldt, nå veier jeg 98,9kg. det er surt når man har kjempet så hardt for å gå ned. jeg hater jo å trene når andre ser på så når han lå på sofaen og jeg pleier å trene i stua så ble det jo ikke noe av. ganske kjipt… så nå får vi håpe at han holder seg frisk så jeg kan få ha stua i fred om morgenen/formiddagen til trening. det finnes ikke bedre følelse enn å trene. vel, kanskje friheten man føler i naturen.
nå er i allefall treningsøkta for i dag ferdig. jeg begynte etter frokost og da var jeg så sliten og hadde absolutt ikke lyst til å trene, men så fort jeg begynte så klarte jeg å trene hardt i 1 time og nå føler jeg meg sååå mye bedre. rart, ikke sant? vel, jeg er ikke så inn i hva trening gjør med kroppen som gjør at jeg føler meg bedre enn da jeg startet, men jeg vet at det er en bra ting. det er godt for kroppen å bevege seg. det skal jo egentlig ikke så mye til før kroppen er fornøyd. man trenger ikke bruke 1 time på hardtrening sånn som meg, men man gå en lang tur eller holde på med sport eller noe sånt. da jeg var liten gikk jeg på turn og selskapsdans. jeg følte meg jo mye bedre da enn da jeg sluttet. jeg gikk til og fra skolen barneskolen-videregående og det hjalp mye det også. men så fort man gir opp og slutter med alt så blir kroppen ødelagt. jeg hadde en periode der jeg gav fullstendig opp. jeg satt nesten bare på rommet og var så deprimert. det ødela kroppen min på så mange måter og jeg sliter den dag i dag. det verste man kan gjøre er å sperre seg inne når man sliter. ikke ta den lette løsningen har jeg lært den harde veien. det er vanskelig å gå ut når man ikke er seg selv. når hele verden kjennes ut som raser så må man reise seg opp og ta tak, holde seg oppe i stormen. ingen vil komme å redde deg, det er din kamp som du selv må kjempe.
ingen viste at jeg slet fordi jeg sperret alt inne. jeg har gjort det i MANGE år og det har gjort ting så vanskelig for meg. å snakke om det med de rundt meg er ikke lett når jeg har virket helt fin. ingen kan se psykiske smerter før det er for sent. heldigvis klarte jeg å åpne øynene før det svartnet helt for meg (hvordan jeg kom meg ut av den svarte tåka aner jeg ikke, men jeg er glad jeg gjorde det). treningen har hjulpet meg til å bli bedre psykisk og fysisk. det er vanskelig å forklare hvor mye trening/aktivitet/turer betyr for meg, men det er 99% av min lykke. jo mindre jeg får tid til å sitte hjemme å tenke, jo bedre er det for det psykiske. å bevege på seg er utrolig viktig.
det er jo ingen hemmelighet at jeg ikke har så mange venner, men bare det å gå ut i naturen eller holde på i hagen er terapi for meg. så har jeg jo en fantastisk mamma som jeg alltid er velkommen hos vis jeg trenger en pause fra alt, noen å snakke med eller bare en hyggelig stund. selv om det er vanskelig for familie og venner å forstå hvordan jeg har hatt det så er de alltid der for meg allikevel. så selv om jeg har sperret alt inne og aldri fått hjelp for ting så har det gått bra med meg. klart har jeg noen problemer, men det har vi vel alle? det kommer bare ann på hvordan man ønsker å se på livet og hva man gjør ut av det man har. jeg kan ikke gjøre annet enn å smile for jeg har verdens beste samboer, en flott familie og verdens beste venner. bare fordi jeg har sosial angst og noen andre ting så kan jeg ikke slutte å være glad. så uansett hva du har i sekken av problemer så må du finne lykken for du lever bare en gang og du må nyte hver dag.
vi blir ikke friske av å være skuffet/lei oss/sinte osv. livet er en prøvelse, hvordan du ønsker å leve er jo opp til deg. alt jeg har å si er at du vill bli mye gladere om du ser positivt på ting og tenker “hver dag er en gave og uansett hva slags hinder som møter meg så vil jeg ta det med et smil”. ingen har overlevd livet ennå så hvorfor ikke nyte det man har? jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært lykkeligere enn da jeg begynte å tenke sånn. hver dag er perfekt i mine øyne. man får skrubbsår, myggstikk og klarer å knuse noe fint, men man er like hel i allefall! jeg lever ennå og klarer å stå på beina så jeg er fornøyd. må man egentlig ha så mye penger, verdisaker og sånt for å være lykkelig? NEI!!!
(det var et par tanker fra mitt hode)
