Vi har jo hatt lit forskjellige dyr, ikke bare Oliver. og den som har satt dypest spor og som vi hadde lengst (av de vi ikke har lengre) er Ulv. han var en Husky og pasjonert trekkhund (slede). de som leide ut Ulv og andre hunder ville avlive han fordi han ikke egnet seg til trekking lengre siden han begynte å bli gammel. heldigvis var eieren av Ulv en bekjent av familien til gubben og Ulv fikk bo hos oss helt til han takk for seg og dro til hundehimmelen. savnet er utrolig stort for han var unik. han var rolig, lydig og verdens snilleste hund. han var myk som en pute, leken og glad i turer. vi hadde det utrolig flott med Ulv og han trivdes hos oss. vi prøvde å få han med ut å bade, men han var ikke noe særlig glad i vann. vi gikk mye i skogen og det syns han var veldig gøy. han trivdes veldig godt i naturen, akkurat som meg.  

han elsket å tygge på bein og fikk godbiter av og til. men fikk han et bein å tygge på så kunne han ligge der en god stund og bare kose seg skikkelig. ingenting annet var interessant. det flotte med Ulv var at vis du tok fra han maten eller godteriet så satt han bare pent og så på deg, i håp om å få det tilbake. det var jo drømmehunden.

han var litt nysgjerrig på ting rundt seg og syns det var moro å jakte på humler. men som regel var han egentlig veldig rolig og ville heller ha kos enn å leke. jeg husker når vi skulle hente han så stod jeg lenge å koste han. det var da jeg var helt sikker på at dette var hunden for oss. første møtet gjorde meg helt sikker på at han ville bli en del av familien og jeg ville elske han av hele mitt hjerte, like høyt som Oliver. tenk at etter kun 1 dag så viste jeg at Ulv var verdens snilleste hund. det er ganske rart og helt fantastisk.

etter en stund fant vi ut at vi ville skaffe oss en husky til. denne gangen en tispe. Ulv syns jo denne var utrolig stas og de ble veldig gode venner. dessverre ble ikke denne tispa det samme båndet som Ulv. hun var jo mye yngre og hadde mer energi, men det var noe med henne. jeg klarte ikke helt å stole på henne. jeg hadde rett for etter en stund begynte hun å stikke av så fort hun fikk sjansen. men vi fortsatte å ha henne fordi hun var jo utrolig god ellers. så begynte hun å bite ulv (ikke så han fikk sår, men jeg syns ikke det var greit). vi tenkte at det kunne bli bedre og Ulv og Luna (som hun da het) fikk valper. jeg var så heldig å være der alene og se mirakelet ved valpefødsel. alt gikk helt fint. hun stelte dem og gav dem mat. men jeg kunne fint holde de nyfødte valpene uten at hun brydde seg. hun stolte på meg og jeg stolte på henne. men for et leven Ulv hadde stelt i stand. det var mye jobb, men det var en flott tid jeg alltid vil huske. det var noe helt spesielt. ettersom valpene vokste begynte Luna å bli aggressiv mot alt og alle. hun blacket helt ut og var rett og slett farlig. det var som å skru på en bryter, det var helt merkelig. hun begynte å stikke av igjen og vi forstod at vi ikke kunne ha det sånn. dette var ikke på grunn av valpene for de ble solgt, hun fikk tatt farvel og hun brydde seg egentlig ikke så mye. hun gikk ikke rundt å lette etter dem eller noe sånt. nei, hun ble totalt forandret og begynte å bite etter gubben. vi syns jo ikke dette var noe særlig siden hun alltid prøvde å stikke av så fort hun hadde sjansen. så da diskuterte vi så mange ganger. hun fikk så mange sjanser til å forandre seg. vi prøvde så godt vi kunne å få kontakt med bikkja, men det var umulig. jeg husker jeg satt i hundegården med Luna og prøvde å få henne til å høre, men hun gikk bare frem og tilbake med et vilt blikk. det var helt merkelig å se at en hund kan forandre seg så mye. jeg hadde aldri vært borti noe slikt før. vi fant til slutt ut at vi skulle avlive henne. så med et tungt hjerte så gjorde vi det. etterpå tok vi med kroppen og begravde henne i hagen. dette var ikke en enkel og kort beslutning, men etter flere måneder uten noe fremgang så vi ikke noe annen mulighet. man kan jo ikke bare gi en slik hund videre til noen andre. jeg syns det ble for farlig.

så da satt vi igjen med Ulv. den siste tiden hans så vi at hoftene begynte å svikte og at han ikke klarte å sove i buret om natta. når jeg lå oppe så hørte jeg at han gikk rundt i buret, la seg, reiste seg osv… det var da han løpte i hagen og så hofta hans svikte at vi virkelig skjønte at dette var slutten. vi prøvde å få han til å gå tur for å se hvordan hoftene hans var. turene ble kortere og kortere for han ble mer og mer sliten for hver dag. dette kunne ikke fortsette.

så vi bestilte time og fikk han til dyrlegen. med vondt i magen og skikkelig kvalm så var jeg med inn på rommet for å si hade. (jeg kjenner at tårene kommer bare ved å sitte å skrive om det nå) så var det tid for sprøyte nr. 1. dyrlegen sa at hun aldri hadde sett noen sovne inn så fort. han var tydeligvis veldig klar. jeg klarte ikke være der inne for sprøyte nr. 2. jeg viste det ville være alt for vanskelig å se på. så jeg gikk ut for å samle meg litt og få litt frisk luft, men alt jeg klarte å tenke på var at når gubben kom ut igjen med Ulv så ville han være borte.

gubben kommer ut med Ulv i armene. jeg lukket opp bagasjen og han fikk lagt han inn i bilen. vi satt oss inn i bilen og begge begynte å gråte. det var helt grusomt! jeg har aldri hatt det så vondt noen gang. hjertet mitt ble helt knust. men det halsbåndet han har rundt halsen på bildene har vi tatt vare på som et minne om verdens beste Husky. det er tungt å ta farvel med kjæledyr, men dette var mer enn en hund, han var familie.

har du noen gang måtte ta farvel med et kjæledyr?
har du kjæledyr?

#husky #hund #avlive #trist #sorg #knust #familie