Jenta til pappa

Jeg har alltid vært glad i familien min. De atår meg utrolig nær i hjertet. Både mor og far som har gått bort og mamma, pappa og søsknene mine. Men da søstern min var ganske liten ble pappa kastet ut (en god grunn jeg ikke tar opp nå) og vi satt der og var veldig lei oss. Han var ikke slem eller noe sånt altså, bare sånn at det er sagt. Vi hadde noen fine stunder hos pappa når han hadde fått en leilighet, men sånn til slutt så flyttet han lengre og lengre vekk. Han fant jo nye kvinner, men det ble fort over. Nå bor han flere timer unna og det er veldig sjeldent at vi ser han. Jeg hadde en periode der jeg ikke ville ha noe med han å gjøre fordi han ikke viste at han ville tilbringe tid med oss eller i det minste ta en telefon. Han giftet seg på gran canaria og hans egne barn ble ikke bedt, men familien hennes var der. Jeg har egentlig aldri vært noe pappajente og tok meg ikke så nær av det, men når man har ei lillesøster som ikke forstår hvorfor han vil flytte så langt bort så ble jeg forbanna. Jeg stod opp mot pappa som jeg egentlig har vært veldig redd for å snakke med (igjen han var aldri voldelig eller noe slikt), men når søstra mi sliter så sier jeg i fra! Han begynte å bry seg, kom på besøk hit og vi har tilbringet nyttårsaften og bursdagen hans med han. Nå er sommeren her og jeg venter bare på at han skal komme hit. Det er veldig lite vi ser han og det er ikke okay, men hver gang han kommer blir jeg som et lite barn igjen. Jeg lytter til alt han har å si og storkoser meg sammen med han. Og best av alt så liker gubben han og pappa liker gubben. Han er jo som en kompis, ikke far. Men jeg er utrolig glad i han og vil alltid være det. Han viste meg at det går ann å forandre seg og det var alt jeg ønsket. Men å bo så langt unna er verken lett for søstern min eller meg. Og jeg tenker alltid på den dagen vi får barn så vil de nesten ikke få sett han. De vil ikke få et godt forhold til bestefaren sin og det er veldig trist. Men i år har jeg lyst til å ta en tur opp der de har campingvognen så vi kan tilbringe litt mer tid sammen. Den siste tiden har jeg blitt pappa sin lille jente, men jeg er like mye mamma sin lille jente. Ja, jeg er 25 år. Men det forandrer ikke på at jeg er glad i dem og dem i meg. Han har tatt noen dårlige valg jeg ikke liker, men han er forsatt pappaen min og jeg kommer aldri til å snu ryggen til han igjen. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg får med pappa og mamma fremover, men tiden vil jeg nyte og skape gode minner jeg tar med meg videre. For ingenting er viktigere enn familien. Vi kan alle gjøre feil valg i livet, men det krever mye å klare å innse det og gjøre en forskjell for fremtiden. Jeg er veldig stolt av pappa for nettopp dette. Mamma velger å fokusere på de negative sidene, men jeg ser positivt på hvert øyeblikk jeg får med han! Mamma vet nok best, men denne jenta trenger pappaen sin like mye som mammaen. Tilgi! Det er et vanskelig, men bra valg jeg valgte å gjøre. Og nå gleder jeg meg til pappa kommer nedover.

Utrolig glad i deg pappa!
Utrolig glad i deg mamma!

Dette bildet ble tatt på nyttårsaften for et par år siden. Utrolig flotte minne!

4 kommentarer
    1. Så fint reflektert <3 Dessverre blir jo barna ofte stående mellom foreldrene når det skjer brudd. Fint at du kan ha et godt forhold til dem begge på ulike måter. Du er deg, og de er dem 🙂 Lykke til videre!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg